Blogg-innlegg 29. april
Renates Redning fra "russisk rulett-medisin."
Tittelen viser til Renate Norby Sandnes’ fortelling forrige fredag (Blogg-innlegg 22. april som fikk en happy end. Thea Marie Astrups skjebne var eksemplet som ble trukket frem i «Åpent brev til helseminister Bent Høie (http://www.themaforlag.no/apent-brev-til-helseminister-bent-hoye/) var blant dem som fikk en kraftig og faglig velbegrunnet advarsel mot å prøve Sarotex mot sin smertelidelse. Ikke av legen som forskrev dem, som – slik som for Renate - ikke nevnte noe faremoment med et ord. Advarselen fikk hun av en nær venninne som er sykepleier. All relevant dokumentasjon om Thea Marie Astrups dødsfall, bl.a. også at tre leger har konstatert at hun ikke var suicidal er å finne på http://www.themaforlag.no/forste-kapittel/),. Renate Norby Sandnes har sendt oss sin fortelling som bidrag til lesernes bok om «antidepressiva på godt og vondt. Se Bli med å skriv bok. Fortellingen er en av mange relevante kommentarer til det avsnittet i Helsedepartementets svarbrev jeg sist fredag karakteriserte som «blink: «Jeg har en historie å fortelle, men jeg ønsker ikke at legen som var ansvarlig for dette svertes offentlig. At hun får være anonym. Mest alvorlige var at jeg, som aldri har vært deprimert, ble det. Dette toppet seg deretter til et nivå og i en grad at jeg ble suicidal. Jeg koblet faktisk ikke de to sistnevnte, depresjon og selvmordplanleggingen, før jeg sluttet med Sarotex etter 4 mnd. Jeg hadde ikke lest pakningsvedlegget heller da det ryktes at det var noen bivirkninger. Jeg ville ikke farges av det. I dag vet jeg bedre. Bivirkninger kommer uansett tanker og placeboeffekt. *Jeg ble normal i humør og psyke igjen 2-4 uker etter avslutning. Skremmende var det at min daværende lege isteden hadde villet ØKE dosen! * Hun regelrett ... (tatt ut, min anm.) da jeg satt og gråt av ulykkelighet og fortvilelse. Jeg hadde jo nylig vært til psykiatrisk utredning, fordi NAV og deres lege krevde det.
Jeg ble funnet psykisk frisk, og mot legens vilje sluttet jeg på eget initiativ med Sarotex. Legen var ikke blid på dette. Hun ville ikke høre et ord mer da jeg leste pakningsvedlegget hvor det står at depresjon og angst kunne være mulige bivirkninger. Jeg synes det er alvorlig at en lege ikke tar en pasient på alvor. Dessuten: * at hun på tross av at hun så elveblest, kjøttsår i hodebunnen og kanskje også burde ha registrert min voldsomme endring psykisk, insisterte på at jeg skulle øke dosen og skrev ut en haug med Sarotex til.* Jeg var/er et godt voksent menneske som kjenner meg selv godt. Jeg er 43 år og fikk skrevet ut Sarotex i en alder av 38. Takk, Renate! Din fortelling taler for seg, og viktigere - som både vi og helsemyndighetene vet - sistnevnte i det minste etter din fortelling og vårt brev om "den unge damen": Dine erfaringer med leger og Sarotex er intet enkelttilfelle som helsemyndighetene kan avvise å forholde seg til. Den er symptomatisk, noe som skyldes at antallet leger er så høyt at det også alltid vil være mange "brodne kar" blant dem – som for andre yrkesgrupper. Den store og livsfarlige forskjellen mellom leger og andre yrkesgrupper – livsfarlig for de "brodne kars" pasienter – er at om nærmest en hvilken som helst yrkesutøver utenfor helsevesenet skjøtter sin gjerning så skjødesløst at de forårsaker andres død, vil de bli etterforsket for uaktsomt drap og som oftest tiltalt og dømt. Hvis dette hadde vært tilfellet for leger, ville det sannsynligvis redusert prosesjonen av unge døde grunnet feil forskriving/manglende oppfølging. Fordi det er lang vei å gå for å ansvarliggjøre helsepersonell på tilsvarende måte som for alle oss andre i samfunnet, fastholder vi den meget enkle og umiddelbart virksomme løsningen: Å forbeholde retten til forskrivningen av erkjent livsfarlige legemidler for spesialister på sykehus. For Sarotex og tilsvarende: på smerte- og psykiatri-avdelinger hvor spesielt trenet personell og pårørende kan overvåke - spesielt unge pasienter - kontinuerlig gjennom de farlige periodene som Felleskatalogen, - legenes oppslagsverk for lovlig solgte legemidler - beskriver.
Men først til hun som ikke fikk «happy» - kun «end».
Da hun kom hjem med pilleboksen ville Mia Andersen at de sammen leste om bivirkningene. Ikke i pakningsvedlegget, som er så mangelfullt at det grenser til villedende - men i «Felleskatalogen», (www.fellskatalogen.no og søkeord Sarotex), legenes og nå, via internett, også mange pasienters oversikt over alle lovlig solgte legemidler. Der er det som er utelatt i pakningsvedlegget, advarsler ved ordet «selvmord», gjentatt tilsammen elleve ganger.
Selv om Thea Marie var usedvanlig godt advart mot akkurat denne «bivirkningen» ble hun «tatt» av noe hennes nærmeste ikke har kunnet betegne annerledes enn en «selvmord-psykose». , og hvor hun få dager etter likevel å ha villet forsøke – ikke klarte å være seg bevisst hva hun gjorde.
«Norske- og europeiske legemiddelmyndigheter og forskrivere er kjent med bivirkningsproblematikken knyttet til denne typen legemidler. Det er derfor viktig at forskriver vurderer om pasienten er egnet for behandling og følger opp den enkelte pasient etter påbegynt behandling.»
Renate beskriver enkelt og klart hvordan hennes fastleges håndterer det livsfarlige legemiddelet, Sarotex (noe forkortet og noe uthevet – min anm.):
Jeg har smertesyndromet fibromyalgi og fikk diagnosen i 2011. Sarotex var første medisin som ble forsøkt. I lave doser kan Sarotex gi mindre smerter og bedre søvn på kroniske smertepasienter. Jeg var naiv og tillitsfull. Jeg hadde jo ikke vært pasient før da; selv om jeg slet med mindre smerter to tiår før diagnosen. Jeg arbeidet og studerte i 25 år før jeg ble hardere rammet.
Jeg hadde ingen historikk for klinisk depresjon eller angst forut for Sarotex. Jeg forsto ikke heller at Sarotex var antidepressiva før de var tatt i en måned.
I tillegg til mindre alvorlige bivirkninger i starten som følelse av «hangover» hver dag og munntørrhet, var jeg mye kvalm; følte meg flat i humøret, men fikk også voldsom kløe på hele kroppen. Etter en måned fikk jeg også elveblest og lavfeber. Legen insisterte på at jeg skulle fortsette.*
Jeg klødde meg selv til blods om natten.
Jeg har en mann og barn. Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle kunne ta livet mitt; uten avkorting i dødsfallsforsikringen, slik at familien min ikke skulle bli økonomisk skadelidende. Det var kun dette som stoppet meg fra å hoppe i det.
Jeg var nok i perioder dog nedstemt av det jeg trodde var livsforandringen. Et år senere, etter diverse utredning etter legeskifte, fant man at jeg hadde langt kommet pernisiøs anemi. Etter at den ble behandlet er jeg sunn i psyken og er helt meg selv igjen.
Flott at dere ønsker å skrive om dette alvorlige emnet. Jeg føler sånn med denne unge damen som mistet livet sitt.