Eon Hood: Karoline Skeide Pettersen og Thea Marie Astrup

De som venter på fasiten på forrige ukes problemstilling: «Hvorfor døde hunden Mighty», venter ikke forgjeves. Den kommer, men først et temaskifte i kjølvannet av bevegelsen i den andre hovedsaken som TheMa Forlag har engasjert seg i: Prosesjonen av de unge døde, felt av uansvarlig forskriving av livsfarlige legemidler – slik det ble beskrevet i Åpent brev til helseminister Bent Høie.

Første gang jeg satt med brevet i hendene så jeg straks at hvis ikke jeg først hadde fått en «time» i hvordan lese brev fra departementer, hadde jeg nok øst meg opp over at brevet innleder med en enkel informasjon om et antidepressiva, Sarotex, som alt tyder på tok livet av Thea Marie Astrup. Jeg kjenner meg selv såpass godt at her kunne jeg blitt sittende fast i følelser som ville blindet lesningen av fortsettelsen.
Første bud i leksjonen jeg fikk er «ikke å lese brev fra dep. slik som brev fra hvem som helst andre. Innledningen skal ikke vurderes saklig, men formelt, rett og slett som en innledning – ufarlig for brevskriveren og uten retning eller stillingtagen.
Ved å ha blitt sittende fast i «fortell oss noe vi ikke vet»-stemningen ville jeg antakelig vært blind for at allerede i neste avsnitt kommer det som virkelig er verd å dvele ved i brevet, det som gir fortsatt håp om å kunne samarbeide om felles målsetting.
Dep. skriver:
*«Norske- og europeiske legemiddelmyndigheter og forskrivere er kjent med bivirkningsproblematikken knyttet til denne typen legemidler. Det er derfor viktig at forskriver vurderer om pasienten er egnet for behandling og følger opp den enkelte pasient etter påbegynt behandling.» *

Takket være den nyervervede lærdommen har jeg blitt oppmerksom på at det som ofte er det mest interessante i brev fra departementer er det som ikke står der. Det behøvde jeg ikke lete lenge etter. Det gjelder selve temaet i brevet til Høie som har tittelen «Legemiddelutløste dødsfall». Dette temaet var overhodet ikke berørt i svarbrevet.
Nok en mulighet for å falle av, krølle papiret i irritasjon og bomme på papirkurven. Men takket være timen … osv. hadde jeg nå nok besinnelse til å vente på neste tanke, den konstruktive som irritasjon bare ville ha sperret veien for:
Det står nemlig heller ikke noe i svarbrevet om at Helse- og Omsorgsdepartementet íkke bryr seg om dette problemet - eller at de ikke har til hensikt å ta noe initiativ for å forandre på dagens praksis.

Tilbake til det av viktighet for saken som faktisk sto i brevet, om: «… * at forskriver vurderer om pasienten er egnet for behandling og følger opp den enkelte pasient etter påbegynt behandling.*»
Dette er blink. Det er legers holdninger og praksis som 99 % av kommentarer og fortellinger vi har mottatt handler om. Derfor vil jeg neste uke låne bort «taburetten» vår, bloggen, til en av forfatterne som har utdypet kjernen i problemet ved egen erfaring. Selv i noe nedkortet utgave er fortellingen så lang at den må utsettes, og vil utgjøre mesteparten av neste ukes blogg-innlegg.

Jeg vil selvfølgelig sende departementet en link til bloggen og avrunder derfor til deres orientering med en utvidet versjon av det selvbildet vi presenterte i vårt andre blogg-innlegg, Blogg-innlegg 4. mars, hvor vi spurte: «Finnes det forlag som helst ikke vil selge bøker?» Svaret på spørsmålet var og er at vi ønsker forlaget en så kort fremtid som mulig – forutsatt at det oppnår de målsettingene som er satt for virksomheten. I tillegg til opplysningsarbeid om hva som kan bringe kreftomsorgen i overensstemmelse med den nyeste og mest pasientorienterte kreftforskningen handler det om å bidra til å endre betingelsene for forskriving av de legemidlene som vi vet, eller med overveiende stor sannsynlighet må anta dreper pasienter.
I og med at det er dårlig etterforskning og tilsvarende mangelfull statistikkføring for denne problemstillingen i Norge, kan helsemyndighetene støtte seg på uavhengige granskninger, uavhengige av industrien, som nylig er gjennomført på langt større populasjoner. Eller de kan til minimale kostnader benytte den sannsynlighetsberegningen som ble introdusert i forrige innlegg – Blogg-innlegg 15. april - og som vil bli avsluttet om et par uker. Denne enkle metoden for «kvalitativ forskning» - forskning på få eller bare ett subjekt fremfor store mengder objekter – er ikke bare velegnet til å vise oss hvorfor hunden Mighty døde, men kan gi Legemiddelverket, andre engasjerte eller andre media et billig og enkelt verktøy for å finne ut hvilke andre medisiner enn Sarotex som bør underlegges sterkere restriksjoner med hensyn til hvem som kan forskrive medisinene.

Dette var et blikk inn mot en mulig fremtid hvor TheMa Forlag kan avslutte sin «mission impossible». Ikke bare slutte å selge bøker, men ha gitt TheMa Minnefond den «valuta for pengene» som er stilt til rådighet for opplysningsarbeid frem til målsettingene er oppnådd. Det siste uthevet da det langt ifra er sikkert at vi når frem til de rette personene i nåværende regjering, eller i den neste, eller i den neste …
… som vi vil være i stand til å vente på fordi dettet fondet er organisert etter modell av «Sareptas krukke» i Det Gamle Testamentet - i den forstand at det aldri blir bunnskrapt. I hvert fall ikke før de som tar beslutninger på vegne av Norges pasienter beslutter å benytte de uavhengige, pasientorienterte forskningsresultatene vi etter hvert vil legge frem innenfor kreftomsorg, psykisk helsevern og for smertebehandling ved bruk «russisk rulett-medisiner».