En bok om antidepressiva - på godt og vondt

Agaete, Gran Canaria 2. Februar 2015

Utsikt fra terrassen, i landsbyen Agaete på nordvestsiden av Gran Canaria.

Andre februar våknet jeg til et trivielt problem. Et problem er uansett et problem, og det krever en løsning. I farta mot pc-en for å få unna de brev som måtte skrives før jeg kunne fortsette med mitt manus, glemte jeg å slå om mobilen fra nattens «lydløs». Da jeg endelig var ferdig og slo av pc-en for å snu meg mot kjøkkenet og en sen frokost ute på terrassen, passerte synsfeltet mobilen og jeg oppdaget til min forskrekkelse at den viste 7 tapte anrop og like mange innkomne meldinger.
Alle var fra min sønn Marius, og idet jeg skulle slå over fra lydløs lyste telefonen opp og jeg så det var Marius som enda en gang forsøkte å få meg i tale.

Da jeg reiste meg, kjente jeg til min store tilfredshet at det ikke var en dag for krykker - verken til kjøkkenet eller ut på terrassen med maten. Uten krykker slapp jeg å bære maten i en handlepose med små plastposer oppi for å skille ingredienser som ikke hører sammen, og som jeg pleier å legge i den lille innendørsryggsekken sammen med en termos med varmt vann og pulverkaffe i snusdåse som Thea Maries etterlot seg forrige gang hun var her …
… Den jeg helst ikke skal nevne for mamman. Hun liker ikke å bli minnet på Thea Maries nikotinbehov, selv om hun selv hadde en Tiedemanns rød i brystlomma allerede i femten års alderen – en drøy uke på en pakke og senere: en drøy pakke på en uke i mer enn tyve år. Rart å tenke på her, nesten hver frokost når jeg er alene og kan bruke snusboksen med tørrkaffen. Snus er snus og Thea Marie er voksen, seksogtyve som de sa før, bikket tjueseks sier de nå, sannsynligvis bare en kort periode. Uansett; tjueseks raske år for oss foreldre, men en tidsreise av helt andre dimensjoner for henne, familiens juvel.

Den er lett å helle tørrkaffe fra, hvis jeg har glemt teskje. Og den minner så sterkt om sist hun kom, for å være et par dager, pakke ned det lille jeg behøvde i vinter-Norge for å hjelpe meg, familiens mest ubevegelige, «hjem til jul».
Vi hadde det fint her sammen, Thea Marie og jeg i mitt livs siste store høydepunkt over noen tid, over fire døgn.

Etter å ha slått av pc-en og rettet ryggen, flytter det indre synsfeltet seg dit hvor det nå er mye å glede meg til. Gleden er ekstra stort når den er utsatt, skjøvet foran, og en er ferdig med noe en har gruet seg til. Når dagens minst hyggelige gjøremål er fullført oppsto et vakuum som straks suger inn forventningen om:

Tiden fra litt før solnedgang, når skyggene trer frem fra dybdene i landskapet, skyene leker med hverandres forvandlinger og hvor vi kan gjenoppdage skapelsens uendelighet. I de beste skumringstimene er det ikke en farge som mangler …

Frykt ikke! Eller
Ta det med ro! Som
englene ville sagt det
i dag

Hvert eneste atom
møter sine venner
og frastøter sine fiender
i det eneste evighetsspillet
det er plass til
i verden

… før det er over og lyset slukkes. Jeg får aldri vite om det er omgivelsenes forvandlinger eller det er impulser fra et ukjent tankeutspring, eller det er samspillet mellom dem – de der ute og de der inne – som kan gjøre et menneske hel.

«Hel» er begynnelsen på helse, noterer jeg, og blir vanligvis til det er så mørkt, at selv om jeg har tent et stearinlys på hver side av vinglasset for å kunne se hvor mye vin jeg skjenker, er det da alltid et tidsspørsmål før jeg velger neste post på programmet, den nest beste tiden på døgnet …

… Den kommer ikke til å komme i dag - gleden over fargespillet og hvordan naturen trekker seg tilbake i seg selv.

Sekundet er forbi - fra telefonen lyste opp og jeg kjente en liten sitring og forventning om hva som skjuler seg bak de gjentatte forsøkene på å få meg i tale. Jeg trykker på «høyttaler»- og jeg hører den kjente, kjære stemmen, fast og bestemt på å fullføre den første setningen som han må ha øvet seg på minst åtte ganger har før han har ringt meg:

Thea Marie er død, pappa …

Litt av utsikten fra terrassen. Korset på toppen av klippen hadde jeg sett utallige ganger, men likevel ikke sett før jeg kom tilbake dit noen uker etter 2. februar 2015.

Etter tsunamien

Agaete, Gran Canaria, 2. – 6. februar 2015

Jeg hører en bror i så stor sorg
at den ikke finner uttrykk.
Men den finner en vei.

Veien begynner med gnisten som tennes et annet sted
enn der vi er, når
stor sorg
deles.

Det første jeg kjenner er hvordan hjelpeløsheten implodere innover mot intetheten og tar alt jeg trodde hadde betydning med seg på veien. Til forskjell fra de jeg har hørt om, de som går i sjokk og ikke kan, eller vil, ta innover seg dødsbudskapet før tidens slør over virkeligheten tynnes ut og blir gjennomskinnelig, så forsto jeg umiddelbart at det Marius sa var sant.
De ordene som det ikke nyttet å betvile bredte seg utover i den tomheten som hjelpeløsheten hadde etterlatt. Lynraskt som en injeksjon, en blandingsoverdose av desperasjon og depresjon bredte begynnelsen av fortsettelsen - det nye livet, uten Thea Marie - seg rett inn i nervesystemet, i den tomme hjernen, og viste et bilde av meg selv, sendt i gulvet av et hekseskudd, et anfall av «rygg» hvor smertens jerngrep gjorde ethvert forsøk på å reise meg umulig.

Dette ligger langt utenfor og samtidig så mye lenger innenfor min egen eksistens. Så dypt og så høyt at opplevelsen av livets sammenbrudd blir hellig i all sin grusomhet. For den vekker omtanken:
Vår datter er død - og du, kjære Elisabeth, hvordan kan jeg nå deg her jeg ligger, fem hundre mil fra dere, og fra båren og graven?
Istedenfor svar, beveger livet seg igjen. Jerngrepet løsner og jeg drives mot et ukjent sted, et venterom hvor jeg aner at det fremdeles er reservert plasser til oss gjenlevende. Vi kommer ikke inn ennå, men må holde fast i livet. Sekund etter sekund minner det meg nå om kravet til å holde oss levende.

I mellom tiden, tiden før evigheten, før alt eller intet, er det omtanken som gjelder: For hun der hjemme og hun på den andre siden av den lukkede døren i venterommet.
Uten omtanken: ingen innlevelse, medfølelse eller slik kjærlighet som ikke handler om seg selv. Jeg kjenner den vokser i brystet, i hjertets tenkning – omtanken og kjærligheten til ham i den andre enden av den fem hundre mil lange trådløse forbindelsen.

14. desember 2014

Syv uker før 31. januar 2015 var siste gang det bare var oss to sammen flere dager i strekk. Vi har ikke hatt mange slike ubrutte og nære opplevelser av tosomhet, så jeg dypt takknemlig for at vi fikk denne muligheten før hun dro.
Nå står minnet om dem tilbake – dager solide som klippen over Puerto las Nieves – den første begynte nesten på timen syv uker før Marius ringte og fortalte hva som hadde skjedd henne. Thea Marie var kommet for å hjelpe meg med forberedelsene til hjemreisen og det jeg ikke mestret alene lenger på selve reisen – hjem til jul.

De fire dagene Thea Marie var i Agaete var det absolutte høydepunktet i første del av vinteroppholdet i 2014/15. De fjernet fullstendig den angsten for hjemreisen som hadde begynt å vekke meg alt for tidlig de siste nettene, noe som samtidig økte de fysiske smertene – som om det var en mystisk forbindelse mellom tankene i hodet og murringen i bekkenet, der kirurgene fem år tidligere hadde gjort sitt beste, men ikke kunnet hindre de varige ettervirkningene av to, store operasjoner.
Det begynte ikke så bra, da jeg straks så at hun var plaget, mer enn av den lange reisen, og at hun manglet sitt naturlige sosiale overskudd. Det var godt jeg hadde hatt en god dag, og benyttet overskuddet til å bevege meg i leiligheten og bli stående en tid uten smerter til å ta oppvasken og rydde litt før hun kom. Tanken var at hun ikke skulle få følelsen av å være vaskehjelp istedenfor en kjær gjest. Jeg tok også handlelappen jeg hadde lagt på spisebordet og puttet den diskret i lommen, og tenkte at vi nok skulle klare oss bra en dag til med det jeg hadde på lager i skapene. Så jeg ba henne isteden inspisere rommet sitt, fjerne et lag eller to med klær og sette seg ut i solen og hvile ut etter flyturen og en lang times busstur til dette nordvestlige hjørnet av øya.

Jeg hadde på andre året prøvd livet i en landsby uten mye turisme. Skjønt det var ikke mye jeg kom meg ut når jeg var alene, spesielt fordi det alltid var et sjansespill om smertene forsterket seg etter en tur til stranden eller landsbyens torv, eller de ga seg igjen etter en halvtimes tid musestille i sofahjørnet.
Fordi jeg bare kunne gå korte strekninger med krykker ble jeg transportert av en elektrisk doning med hjul ikke stor større enn femkroner, og som bar det grovt misvisende navnet elektrisk skuter. At den var uegnet til ferdsel langs gjengrodde stier, ble oppveid av de mange fordelene. Den fikk plass inne i gangen, så jeg kunne kjøre de 40 meterne til den lille heisen, hvor den også fikk plass, og den gang jeg kjøpte den, da jeg fremdeles kunne sitte en times tid på en vanlig stol, kunne jeg kjøre nesten frem til bordet på en av de mange strandrestaurantene - lydløst, uten generende utslipp av giftige gasser og så unnselig på grunn av femkrones-hjulene at den var et elegant alternativt til en elektrisk rullestol. Selv om jeg ikke anså meg for å være forfengelig var jeg bevisst det helt forskjellige inntrykket de jeg møtte på min vei fikk i forhold til om jeg hadde kommet dem i møte i en elektrisk rullestol.

Den samme hindringen hadde nå også lagt seg i veien for Thea Marie disse dagene, og hennes tungsindighet skyldtes at smertene hun hadde hatt forrige vinter nylig hadde kommet tilbake etter at hun hadde vært helt frisk om sommeren og mindre plaget utover høsten. Det spesielle skjebnetrekket, at hun hadde omtrent samme form for smertelidelse som jeg selv, begges i bekkenet, gjorde også at jeg forsto hvorfor hun dagen etter vegret seg for en tur ned til havnen, Puerto las Nieves, og det lune strandområdet.
Hun lot seg likevel friste av min beskrivelse av den fredelige havnen, men hjemme igjen var hun tydelig plaget. Hun hadde bare de lite virksomme reseptfrie i vesken sin, så da hun neste dag slo fra seg den turen hun hadde planlagt opp til den nærmeste åskammen, foreslo jeg at hun kanskje kunne prøve noe litt sterkere, noe som også roet den nerveaktiviteten i bekkenet som følger med bevegelsene når vi går. Dette hadde jeg naturlig nok utviklet ekspertise på, så jeg beskrev den store fordelen å vite at det er noe som kan hjelpe, som hun kunne ha i reserve på dårlige dager hvor hun kanskje måtte prestere istedenfor å være i ro hjemme.
I all hemmelighet var dette en test, spesielt i forhold til hva jeg videre ville gi henne av råd. Jeg ga henne en Tramadol, en mild, syntetisk opiat, og hvor det for de som har såkalte «nevropatiske smerter» er den beroligende og ikke den smertestillende effekten som gir lindring. Min intensjon var å finne ut, om mulig, om Thea Marie var i risikosonen for at det ikke kunne forbli en nødhjelp, men at det var fare for avhengighet.
Pillen virket, og hun kom glad og smertefri tilbake fra turen opp til utsikt mot havn og hav og mot Tenerife med den nesten 4000 meter høye snødekte fjelltoppen Teide.
Et par timer senere kunne jeg lese skuffelsen i ansiktet hennes da smertene kom tilbake igjen. Jeg ventet, usikker og spent på om det ville komme en forespørsel om en Tramadol til.
Den kom ikke. Heller ikke neste dag spurte hun om ny lindring, så på rydde- og flytte-dagen ga jeg henne et brett med 20 piller, for å ha en hjelper når det toppet seg på dager hvor hun måtte eller gjerne ville prestere.
At jeg hadde bidratt til å snu hennes sinnsstemning på disse dagene i en slik grad at smilet og latteren kom tilbake var et godt minne når jeg selv fikk mine tunge stunder – som det kom til å bli mange av.

Selv om jeg hadde reist meg opp og til min glede kjente at dette var en ikke-krykker-inne-dag har jeg aldri opplevd meg mer fanget i min kropps ubevegelighet enn etter den setningen det ikke er noen fortsettelse på, og som stadig runger, naken og alene i min bevissthet.

Thea Marie er død, pappa

Blikket er rettet mot spisebordet, og jeg ser lommeboken ligge der, med nok av kort til å fly Jorden rundt, mens jeg selv ikke har nok bevegelsesfrihet til å ta det første flyet nordover, hjemover.
Jeg behøver hjelp underveis til båren og graven.

Etter at samtalen med Marius ebber ut i det praktiske, i flytider angående å redde meg ut av min aleneværen, oppdager jeg at en så langt sovende heroisk impuls fra den ukjente delen av arven vår har våknet, …
… og jeg uten betenkning bestemmer meg for at det er jeg som klarer meg best alene de første par dagene … … og de nittitusen sekundene jeg først regnet med å telle ned før jeg kan vente at det ringer på klokken til ytterdøren er doblet …

Når jeg har foreslått at Marius blir hos den sjokkskadede og sørgende mamman sin en dag til, dukker det frem et annet ukjent aspekt i kjølvannet av den overraskende offerviljen, den jeg antar er et forbindelsesledd til forfedrenes møysommelig innpodede evne til sosial tilpasning og rollefordeling:
Istedenfor å grue meg til de nitti tusen sekundene har det å gi min kjære Elisabeth en ekstra dag sammen med det barnet hun har igjen, åpnet muligheten for å glede meg til noe. Jeg gleder meg til de hundre og åtti tusen sekundene har passert. Istedenfor å forbanne min skjebne, fastlåst på en øy i Atlanteren vestenfor Afrika, nå når jeg skulle vært hos de overlevende i familien, bestemmer jeg meg for å glede meg til at Marius skal befri meg fra min aleneværen omkring den uforståelige, meningsløse ulykken. Der nede i det mørkeste mørke skimtes et lys der oppe.

Som en ekstra hjelp kommer minnet om en fødselsdag for et ukjent antall fødselsdager siden. Det jeg husker av gavene jeg fikk er denne ene: En setning av Marius på det tettskrevne bursdagskortet han drar ut av pakken jeg skal få, og det klinger en linje fra den vakre teksten - som jeg aldri hadde trodd skulle stige frem igjen i en slik situasjon.

Vi er heldige som er i verden sammen, pappa.

Etter ett eller tre sekunders indre gjensynsglede med den unge Marius, som i mitt minne har reist seg og insisterer på å lese den vakre hilsenen selv, får den i nåtid sitt såre motstykke.

Vi er uheldige som ikke lenger er i verden sammen, Thea Marie.

Denne fødselsdagen var i nærheten av den gang helseproblemene hennes begynte. Hun var nylig blitt tenåring, og etter overnatting hos en venninne fikk hun uten noen påviselig årsak så sterke magesmerter at far til venninnen ba oss komme for å vurdere hva som kunne gjøres.
Vi dro på legevakten der vi var hjelpeløse vitner til at hun ble sittende sammenkrøkt med mammans hånd på pannen hennes og hviskende trøstende ord i øret.

Et år og flere slike anfall senere – og uten at legene kunne finne noen feil med fordøyelsen hennes – sprakk blindtarmen av en betennelse som flommet ut i bukhulen, en situasjon som i min oppvekst ble beskrevet som livsfarlig.
Hennes småpludrende lykke da hun fikk ny morfinpille mens vi var på sykebesøk etter operasjonen, var et minne som ble vekket igjen, da jeg tretten år senere, den 17. desember 2014, ga henne en svakere «slektning» av morfin, nok til å fjerne smertene fra en annen udefinerbar smertelidelse hun da hadde kjempet mot i snart to år. Vi trodde og håpet det var blindtarmen som hadde voldt henne ulidelige smerteanfall før dette. Men smerteanfallene kom tilbake og herfra kan det se ut som det var noe annet enn medisinske «lover» – en inngripen av skjebne – som gjorde resten av årene mellom disse hendelsene til å bli delvis en vei gjennom fysisk lidelse og skuffelser. Kan hende var det over at ikke alle var slik hun hadde trodd og ment at menneskene skulle være – noe mamman og jeg nå tenker det er mulig både å få fysisk vondt og bli syk av.

Samtidig var Thea Marie et ubegripelig fyrverkeri av gledespredning i stadig større ringer av venner, venninner og atter venner, beundrere, beilere en overveldende og nærmest «himmelsk hærskare» av flotte mennesker som vi delvis har blitt kjent med i året 2015 etter at hun døde. I brev etter brev, i bilder, møter og minnestunder, og i den lukkede minnesiden «Vi minnes Thea Marie». Slik har vi fått høre, se og oppleve hvilken betydning Thea Marie hadde i deres liv, og hvordan hun alltid var der for å gi andre glede – på tross av det ukjente som murret og gnuret i hennes plagede kropp.
Jeg måtte melde meg på Facebook for å få se hvordan hundretall av dem banket på for å bli medlemmer av gruppen. Få dager senere, den dagen Sandar Kirke i Sandefjord var fylt til randen av sørgende omkring båren hennes, talte gruppen flere enn 600 som må ha kjent henne i en slik grad, og på en slik måte, at de ville være med og «minnes Thea Marie».

Det er umulig å vende tilbake til det forrige livet: Det som tok slutt 2. februar 2015 omkring klokken 13.30, og hvor jeg uten å være klar over det frem til da hadde tredd mine kulisser ned over den nakne virkeligheten, som en beskyttelse av livets mest sårbare deler. Nå er det som livet der ute er en kulisse i seg selv.
Nei, det ble ikke helt riktig. Livet er nok seg selv der ute, som her inne, men lenger unna, bleknet, nesten visnet. Og det står et jeg der, etterlatt på en scene, uten scenografi, når alle har dratt og lyset slukket.

Hva skal det være godt for hvis Thea Marie ikke er med lenger?

Etter nye sekunder, med hodet først inn i det ukjente, fylt av et intenst nå som insisterer på at det aldri er noen fremtid, bare våre nåtidige forestillinger om den, får jeg tanker om at jeg kan ha trukket en forhastet konklusjon:
Kanskje er vi, når alt kommer til alt, i verden sammen likevel. Hvor stor er egentlig verden? Faller vi ut av den når vi dør?
Hvis den ikke har plass til Thea Marie lenger, er den ikke rare verdenen.

Engang tilstede, alltid tilstede
i et nå som ikke er lite
henimot ingen ting
men som er stort
henimot alt

tenker jeg, og legger ikke lenger
sekundene bak meg, ett for ett
av de hundre og åtti tusen
men sveiper inn i dem,
ett for ett, med
mitt nå.

Det å bare være tilstede – med minst mulig tanker om noe annet - hadde stor betydning for hvordan jeg gjennomførte en prøvelse det aldri hadde vært maken til så langt i mitt liv: De to døgnene før han sto i døren.
Ved ikke å frykte den lenger, ikke flykte fra den, kunne jeg konstaterer at den mest destruktive smerten smelter sammen med en ny åpenhet - mot det nye livet som akkurat har begynt. De ubarmhjertige hvorfor og hvordan er i dette livet ikke de ugjennomtrengelige, bastante stengslene jeg ville forestilt meg at de ville være hvis jeg før dødsbudskapet hadde lekt med tanken på at noe slikt kunne skje. Istedenfor at disse ubesvarlige spørsmålene raget opp foran meg, er de her, etter at det utenkelige faktisk har skjedd, isteden utfordringer, muligheter til å finne mening et sted der fremme. Og jeg ser faktisk for meg en fremtid, av

en sammenhengende rekke nåtider
hvor jeg arbeider meg fremover
mot å erstatte hvorfor og
hvordan med et
nådens derfor!

Jeg ser et lite menneske, midt ute
på den amerikanske prærien.
I det fjerne, et ukjent antall
dagsmarsjer unna

reiser konturene av Rocky Mountains seg
der de strekker seg fra New Mexico
i sør til Alaska i nord.

Hundre og åtti tusen sekunder etter at de snakket sammen på telefon står han i døren - og like etter er livet et kaos av skjegg, tårer og kjærlighet som jeg aldri har opplevet maken til og nok aldri får oppleve igjen.
Som de mennesker vi er griper vi den første anledningen som byr seg for å komme ut av det aller verste ved å være alene.
Vi er i verden sammen som aldri før.

Erkjennelsen av at det er flere enn en måte å være sammen i verden på, eller kanskje virkeligheten er det beste ordet, er det også lettere å fortelle om den Thea Marie vi kunne snakke med og få varme klemmer av.
Etter et innblikk i at hun i den siste halvpart av livet var mer eller mindre sammenhengende forfulgt av helseplager er jeg ikke bare kommet frem til livskunstneren Thea Marie, hun som i årevis trosset plagene og spredte livsutfoldelse og glede i vennekretsen, men til musikeren, dikt- og tekstforfatteren, fotokunstneren og muligens spiren til billedkunstneren. Dette leder til en langt mindre pinefull form for arv og skjebne enn den som delen som først måtte formidles.
Astrup-navnet har Thea Marie etter sin oldefar på morssiden, maleren Nikolai Astrup. Hennes tippoldefar på farssiden etterlot seg notatbøker fulle av dikt, hennes farfar ble prisbelønnet for sitt første hørespill og fikk deretter oppført 11 flere på NRK, hvorav halvparten er utgitt på Solum Forlag. Selv debuterte jeg som ung på Gyldendal, og fikk som ufør, som min far(!), muligheten til å skrive på heltid. Far gjennomgikk også en mageoperasjon som etterlot uførhet, i omtrent samme alder.

Den magiske fuglen
Et maleri fra videregående som sier litt om skjebnen som venter Monet-pastisj (stilistisk kopi) Maleri fra videregående.

Hva var det vi ikke hadde sett, forstått, og som først hennes død sperret opp våre øyne, ører og forstand for? Vi hadde sett tegningene og maleriene fra videregående, hørt hennes sjeldne og, for pappan, kantoren og kapellmesteren som trodde det bare var bror Marius som hadde arvet musikaliteten, nesten pinefulle pianoøvinger. Og vi hadde liten tro på at hennes musikalske ambisjoner ville føre frem, før vi uventet ble invitert til konserter med jentebandet Eon Hood.
Første gang hun hjalp meg på flyturen viste hun Norwegian-magasinet for september 2013, med en omtale av en musikkfestival i Stavanger. Gjett hvem som artikkelforfatteren valgte å avbilde av de som ble omtalt … Selv om dette nærmest var å regne for et kult-band og minst en generasjon unna-musikk, klarte Thea Marie å lage en låt som også kantoren og kapellmesteren ble revet med av.

Visningen av Thea Marie kunst og kulturaktiviteter avsluttes med to av hennes mange dikt:

Dagene i Agaete mellom andre og sjette februar var preget av forbindelser mellom tanker, hendelser og naturopplevelser som ikke lar seg gjenfortelle. At jeg i det hele tatt nevner slike erfaringer som – i hvert fall tilsynelatende og utfra det vi vet om naturens lover – trosser dem, skyldes fire linjene Thea Marie sannsynligvis ganske nylig hadde skrevet. De var slike som i eldre tider vill vært betegnet som profetiske, og det nærmeste vi kommer i nyere tid er Martin Luther Kings siste tale, og John Lennons siste «basement tapes» like før også han ble skutt.

Det at også Marius var der to av disse dagene gjør at jeg betegner det erfaring – min, og delvis vår felles erfaring.
Dette var opplevelser utenfor det muliges horisont - som på en måte skjuler det som er bak dem, men som ikke alltid gjør det likevel. For når jeg koblet den ytre erfaringen sammen med mitt eget tankeliv, kom det jeg umiddelbart opplevde bare som rart og ukjent, til syne i sin helhet.
I dag er jeg ikke i stand til å gjengi dette på en god nok måte, og det ville lett kunne ta bort essensen, det viktigste for oss, som er det jeg også vil fortelle om: Det at når jeg første gang besøkte hennes leilighet i Gamle Oslo og åpnet den tynne mappen umiddelbart forsto sammenhengen med hennes liv sammen med oss alle og det som er hennes bestemmelse eller skjebne.
«Skjebne er et ord som i daglig bruk ofte har en negativ ladning, men som egentlig, og i dette kapitlet, betegner hele spekteret, på godt og vondt. Like lite som jeg tror King og Lennon fullt ut forsto det de på hver sin måte forutså, tror jeg Thea Marie selv gjorde mer enn å skrape litt i overflaten av de dybder som de få ordene rommer da de kom frem i hennes bevissthet.

Setningene som Thea Marie introduserte om dette nye aspektet av virkeligheten blir overskriften på 3. del av bokens innledende fortelling om våre erfaringer med antidepressiva – som pårørende. Mamman og Marius har erfaringer som de enten holder for seg selv, som vi tre snakker om eller formidles til en engere krets. Jeg derimot, som allerede har delt erfaringer om min kreftsykdom og helbredelse i bøker som nå er publisert, har overskredet den grensen som det den gang tok meg flere år å ville overskride.
Jeg har også fulgt rådet fra forlagets rådgiver, Jon Gangdal: Å skrive innledningen til boken utfra min spesielle situasjon da jeg mottok dødsbudskapet. I den følgende tredje del har jeg utvidet temaet med å skjele til den betydningen Thea Maries ulykke og den vel dokumenterte årsaken til den kan ha å si for andre som kan komme i den faresonen hun kom innenfor. For meg ble disse setningene en hjelp til å bla om til den nye nåtiden!

Utenkelighetens vesen bryter

fysikkens lov

Der vil jeg være, alltid

Jeg gikk - og går meg nesten vill i forhold til nåtid og de andre tidene, minnene, tankene om alle sekundene før første lindring: Marius ankomst, åpningen mot fremtiden og skrivepulten, på veien hvor den eksistensielle lidelsen tilsløres og åpnet for noe annet, det som historisk, fra før Platons tid, dekkende også i dag - betegnes for mysteriet.

En av årsakene til at jeg ikke har gått inn på de enkelte hendelsene som er knyttet til «utenkelighetens vesen» skyldes både deres sterkt personlige karakter og det forhold at slike erfaringer er sterkt kontroversielle. TheMa Forlag ønsker å bevare trosfreden, men vil samtidig beskytte trosfriheten - som er bevart ved det jeg har ønsket å formidle av de hendelsene som tilhører mysteriet.
I mysteriet er trosfreden ivaretatt av agnostisismen, broen mellom det absolutte ingenting og det hele, alt – der intet er gjemt, ingen er glemt. Og til dere som ikke liker at noe er mystisk, og som med rette anklager selvhøytidelige profeter som innbiller seg at de forvalter mysteriet. Da har de jo ikke forstått det, det enkleste å forstå og den aller første og enkleste måten å inndele verden og virkeligheten i: Det vi kjenner til og er fortrolige med, og det vi ikke kjenner til - mysteriet.

Kommer det noen som vil opplyse og forklare hva som skjuler seg på den andre siden, så vend bare det døve øret til. De hadde kanskje vært der, fått sjansen til å møte «utenkelighetens vesen», til å bli del av det for en tid - men hadde falt ut igjen. Istedenfor å la dette være det det var, klamrer de seg til en tilgjort forvalterrolle og beskrivelser av det ubeskrivelige.
Av utenkelighetens vesen …

Tenk at hun har skrevet disse to setningene (!), og at det var dette fullstendig usannsynlige, noe vi aldri kunne gjettet på at vår virkelighet inneholder, som Marius og jeg både så og hørte bekreftelsen på:
Utenkelighetens vesen som bryter fysikkens lov! Der er hun sant og visst for alltid, for all tid som er samlet der, og som vi bare har fjerne, i beste fall poetiske, forestillinger om via begrepet evigheten.

For meg ble dette og forblir hennes siste ord. Mens fysikkens lov, representert ved obduksjonsrapporten var det siste og absolutt objektive som forbandt Thea Maries skjebne til vår verden.

En sterk mistanke om hva som var dødsårsaken, oppsto umiddelbart etter at dødsbudskapet var gitt, og Marius fortalte at det ble funnet en tom boks som hadde inneholdt 100 x 10 mg av det kanskje farligste antidepressiva på helsemarkedet, Sarotex, på gulvet ved siden av Thea Marie. Nok gift til å drepe henne mange ganger. Hun hadde fortalt at hun var blitt tilbudt et antidepressiva av en gynekolog, men ikke hadde ville ta det, og mistanken vokste til en fortelling i fortellingen som vi var innstilt på å få bekreftet eller avkreftet riktigheten av. Mistanken er derfor fulgt av en granskning. Hvor langt den er kommet vet vi først helt mot slutten av kapitlet.

At det var akkurat denne pappan som mistet sin datter av denne årsaken, kan gi et «halmstrå» av mening i håpet om at den kan gi stor mening for andre: Denne alvorlige systemfeilen tas opp i dag av organisasjoner som «We Shall Overcome (www.wso.no og www.wso.com) og forskere og journalister i det internasjonale toppskiktet innenfor denne sektoren, ved at de retter press på våre helsemyndigheter om å begrense bruken av antidepressiva. At det gjennom denne boken belyser og sprer i offentligheten slik dette ser ut fra pasientenes og deres pårørendes synsvinkel - kan være den siste «dråpen». Det avgjørende push som redder livet på rekken av de dødsfall som ubønnhørlig vil følge hvis ikke den stadig mer lemfeldige omgangen med livsfarlige legemidler avsluttes.

Obduksjonsrapporter benyttes ved dødsfall der hendelsesforløp før dødsfallet og årsaken til det er helt eller delvis ukjent. Det behøver ikke være mistanke om kriminelle forhold som gjør at politiet ber sykehus gjennomføre en obduksjon.
Obduksjonsrapporten ga oss det svaret vi lenge hadde måtte vente på, men også forventet etter Marius’ beskrivelse av funnene på åstedet. Det ble etter hvert åpenbart også for flere, deriblant offentlige instanser som Politiet, Fylkeslegen og Fylkesmannen ved deres juridsiske rådgiver, Rikke Solbakken, at leiligheten var åsted for en forbrytelse.

Obduksjonsrapporter er overraskende presise i sin analyse av inntak av medisiner, også om de nylig er innfaset eller, har vært en medisin over tid, eller om den er utfaset i tiden før dødsfallet. De medisinene det her er snakk om er aller farligst under både innfasing og utfasing (i katalogen over våre medisiner betegnet seponering). I Thea Maries tilfelle ble det funnet en overveiende sannsynlig årsak til dødsfallet ved å sammenholde

Obduksjonsrapporten og
en rettsmedisiners muntlige utdyping av resultatene med Felleskatalogen, nevnte katalog som beskriver alle vesentlige aspekter ved de medisinene som det er tillatt å markedsføre og selge i Norge og
Alle nære venner og familie som har gode forutsetninger for å bedømme relevante aspekter ved Thea Maries personlighet og helseproblemer både på langt sikt og i den siste tiden før dødsfallet. Og ikke minst
Pasientjournalen, hvor alle legebesøk hos fastlege, spesialister og sykehusleger og foreskrivning av reseptbelagte medisiner er beskrevet.

Obduksjonsrapporten, via den faglige forklaringen av den, forteller oss at Thea Marie hadde begynt med Sarotex, kort tid før dødsfallet, sannsynligvis et sted mellom en og tre uker tidligere.
Noen flere detaljer omkring dødsfallet orker jeg ikke og vil jeg ikke skrive om.

Mia, en nær venninne og sykepleier traff Thea Marie for omtrent et år tilbake da hun kom fra en gynekolog som hadde forskrevet denne medisinen for langvarige tilbakevendende smerter. Da Mia var klar over de spesielle bivirkningene av denne typen antidepressiva, ville hun at de sammen skulle slå opp i Felleskatalogen www.felleskatalogen.no, hvor de leste side opp og side ned om de livsfarlige bivirkningene, noe som førte til at Thea Marie lot være å begynne med Sarotex.

Fra Felleskatalogen

(Mine uthevinger i tekstene)

Sarotex er en tidlig seretonin opptakshemmer (TCA) og er forløper for mer selektive seretonin opptakshemmere (SSRI).

Bivirkninger
er vanlige i begynnelsen av behandlingen og oppleves av ca. 30% av pasientene. Bivirkninger kan ofte kontrolleres ved en individuell tilpassing av dosen …
… Tilfeller av selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd er rapportert i forbindelse med behandling eller like etter behandlingsstopp.

Forsiktighetsregler
Depresjon er assosiert med en økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Denne risikoen vedvarer til det oppnås signifikant bedring. Siden bedring ikke alltid oppstår i løpet av de første ukene av behandlingen, bør pasienter følges opp nøye inntil bedring inntrer. Generell klinisk erfaring viser at risikoen for selvmord kan øke i de første fasene av bedringen. Andre psykiatriske lidelser amitriptylin forskrives for, kan også være assosiert med en økt risiko for selvmordsrelaterte hendelser. Disse lidelsene kan dessuten opptre i forbindelse med depresjon. Det bør derfor tas samme forholdsregler ved behandling av pasienter med andre psykiatriske lidelser, som for pasienter med depresjon. Det er kjent at pasienter med en historie med selvmordsrelaterte hendelser eller som har betydelig grad av selvmordstanker før oppstart av behandlingen, har en større risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Disse pasientene bør derfor følges nøye under behandlingen.
Unge voksne har vist risiko for suicidalitet, selvskading og fiendtlighet og kan ikke utelukkes med amitriptylin.

Overdosering/Forgiftning Vær oppmerksom på den store intoksikasjonsfaren med trisykliske antidepressiver

Fra Norsk Legemiddelhåndbok

Forsiktighetsregler
Trisykliske antidepressiva har høy akutt toksisitet, og ved selvmordsfare må tablettene tas hånd om på forsvarlig måte, f.eks. av pårørende. TCA er klassifisert som potensielt trafikkfarlige. Fare for legemiddelinteraksjoner.

Fra Legemiddelsiden (helsebiblioteket.no)

Selvmordsfare i forbindelse med psykiatriske sykdommer. Selvmordstanker er vanlige, spesielt hos pasienter med depresjon. De vil ofte vedvare til behandlingen begynner å virke. Fortell familie og andre omsorgspersoner hvordan du har det og kontakt legen din hvis depresjonen blir verre.

Som tillegg til disse sitatene, fikk jeg en vesentlig medisinfaglig informasjon om Sarotex hvor jeg glemte å notere kilden til den blant mine mange nettsøk. Den formidles likevel, etter hukommelsen, da den er viktig og fordrer et enkelt tiltak som generelt kan redusere faremomentene betydelig, At funnet kom etter søk på Sarotex, betyr ikke at dette ikke gjelder flere andre antidepressiva:

«Da det er spesielt stor variasjon av både opptak i blodet og toleranse for medisinen, bør det tas blodprøver av pasienten under innfasing av medisinen.»

Dette ble ikke gjort. Det har heller ikke blitt gjort i et eneste av de andre tilfellene vi har blitt kjent med at Sarotex er forskrevet.

Pappan’s kommentar

Etter det Thea Maries venninne Mia husker, hadde ikke gynekologen nevnt noe om de livsfarlige bivirkningene. Hun hadde i tillegg utskrevet hundre piller, som er nok til å drepe en ung og tander kvinnekropp flere ganger – hvis hun var blant de mange unge voksne som fikk mer enn selvmordstanker, og som faktisk gjennomfører det disse tankene må ha befalt dem etter inntak av pillene.
Samtidig som hun fikk legemiddel som i mange tilfeller – også blant ikke-suicidale, fører til selvmord, ble hun også forsynt med et enkelt og nærliggende redskap til å utføre selvdrapet.

Her vil jeg bemerke at vi overfor Politiet i Oslo, og Fylkeslegen i Oslo, fremhevet at vår intensjon ikke er at anklagene primært rettes mot den ansvarlige legen (gynekologen), men mot dem som er i posisjon til å rette opp en systemfeil som tar livet av mange ved hjelp av denne største av alle «helsevesentabber»: At pasienten dør på grunn av at helsevesenet har lagt til rette for at slike dødsfall skjer – dødsfall som aldri skjedde før helsevesenet la forholdene til rette for det.
At noen med mindre helseplager - definert som «mindre» i de tilfellene hvor ikke spesialisthelsetjenesten med spesiell kompetanse på disse medisinene kobles inn - får bedring av plagene, står ikke i noe rimelig forhold til at stadig flere av dem dør som følge av den økte forskrivingen.

Selv om de nyere seretoninopptakshemmere, med fagbetegnelsen SSRI, er noe mindre farlige enn Sarotex, er de likevel så farlige at de med stor sannsynlighet forårsaket flyulykken i Østerrike mars 2015. Piloten, Andreas Lubiz, var ifølge Natural News medisinert med et SSRI antidepressiva - da han etter grundig planlegging, ved bl.a. å øve på en rask nedstigning dagen før, tok alle de 150 flypassasjerene med i sitt selvmord.
I forbindelse med flyulykken leste jeg at slike handlinger kan gjennomføres fordi de kjemiske forandringene i hjernen kan føre til at pasienter ikke oppfatter vår virkelighet som den virkelige virkeligheten lenger, men mer som et dataspill og med tilsvarende redusert konsekvensforståelse av ens handlinger. Om disse medisinene kan hjelpe alvorlig mentalt syke eller ikke er ikke poenget her. Poenger for oss pårørende etter Thea Marie er at vi nå har bevitnet at Sarotex ikke bare senker terskelen for at suicidale personer faktisk tar livet sitt, men at personer som er vurdert av sin(e) lege(r) ikke å være suicidal eller ha noen psykisk lidelse, som pasientjournalen til Thea Marie viser, kan bli så nærmest spontant gale som det vel er mulig å bli – målt etter resultatene.
Vi har kommet til at hvis ikke pasienten er syk nok til å innlegges for overvåking av inn- og ut-fasing av medisiner med selvmordsfare, så er de friske nok til å behandles gjennom det store repertoaret av andre allmennmedisinske metoder og medisiner.

Denne konklusjonen er inspirert av Svein, en lege og venn av familien som fikk utløp for noe av sin frustrasjon ved å sette seg grundig inn i hva disse medisinene er. Han kom til at det er feil og egentlig merkelig at Sarotex m.fl. kan skrives ut til unge mennesker utenfor sykehus. Dette fikk meg til å tenke videre og jeg er forbauset over at dette relativt kjente fenomenet ikke for lenge siden har blitt betegnet ved sitt rette navn, noe som sannsynligvis også hadde ført til de endringene Svein etterlyser.
Det rette navnet på forskriving av Sarotex m.fl. uten oppfølging og med pasientens død til følge blir åpenbart når en skjeler til andre yrkesutøvere enn leger som gjør seg skyldig i uaktsom yrkesutøvelse eller tjenesteforsømmelse med andres død til følge. Det betegnes uaktsomt drap og de skyldige blir etterforsket, tiltalt og straffet, hvis ikke det foreligger særdeles formildende omstendigheter.
Hvor livsfarlige disse medisinene er har vi fått innblikk i ved å bli kjent med andre tilfeller av medisinenes alvorligste bivirkning - som vi også vil endre betegnelsen på: fra selvmord til legemiddelutløste dødsfall. Her følger to av de tilfellene vi har blitt kjent med og som har styrket mammans mening: at Sarotex utløste en lite kjent eller utforsket legemiddelfremkalt psykose som overstyrer unge og ubefestede personligheters karaktertrekk og reflekterte holdninger:

En gutt som under inn-fasing av et antidepressiva var på biltur med sin mor bak rattet, åpnet bildøren i høy hastighet og hoppet ut – med døden til følge.

En ung, sykehusinnlagt pasient, som hadde gjort forsøk på å ta livet sitt under innfasing av medisinen, lyktes med sitt forsett et par dager senere - mens han fremdeles var innlagt på sykehuset og på tross av de tiltakene som ble iverksatt etter det første forsøket.

Det siste eksemplet er riktignok en annen type sak enn de som ikke følges opp av legene slik Felleskatalogen forutsetter. Og vi vender tilbake til den fatale situasjonen i dag: at det etter det helsemyndighetene nå vet og lenge har visst, ikke er innført nulltoleranse og iverksatt de tiltak som kreves for å nå målet om å unngå legemiddelutløste dødsfall. Eksemplet illustrerer også hvilket nivå av oppfølging som er nødvendig for enkelte hvis disse medisinene skal benyttes. Det som gjør dette ekstra vanskelig er at det ikke står skrevet i pannen på disse spesielt sårbare unge at «jeg er en av de som krever spesielt høy grad av overvåking for å komme levende gjennom en innfasing av medisinen».
Hvis spesialist, ved psykiatrisk avdeling, smerteklinikk eller annen spesialisttjeneste, mener at det er Sarotex eller lignende farlig medisin som bør benyttes, bør Legemiddelverket og Helsedepartementet sørge for at nulltoleranse ikke blir innført som et fint ord, men blir overvåket og sanksjonert slik samfunnet for øvrig gjør det via uavhengig etterforskning og bedømmelse av politiet og domstol. For å oppnå en slik selvfølgelig målsetting, er det åpenbart at verken allmennleger eller spesialister på andre områder enn på de diagnosene som medisinene med fordel kan brukes for, som eksempelvis gynekologer, ikke lenger kan forskrive dem alene.

Økningen i antall legemiddelutløste dødsfall tyder på at stadig flere allmennleger har innført en praksis med å la slike livsfarlige medisiner overta for andre trygge medikamenter. Eller har sluttet med det aller tryggeste:

De litt mer ressurskrevende strategiene som forskjellige former for samtaleterapi, eller
henvisning til den relevante sektoren innenfor spesialisthelsetjenesten.

«Litt mer ressurskrevende» men «tryggere» må etter mitt, pasientene og deres pårørendes syn ha prioritet før det for legene enkleste av alle tiltak, reseptskriving - som i flere tiår har vist seg å være gambling med pasientene til disse legenes liv. Alle de tilfellene vi har blitt kjent med av forskriving av Sarotex har vært gjort av andre enn spesialister på mentale sykdommer. Det indikerer at dette har blitt en så etablert praksis at det eneste som nytter vil være å frata alle andre enn spesialister på sykehus å forskrive disse medikamentene. «Tungvint», vil mange leger sikkert mene. «Kostbart» vil helsebyråkratiet kanskje innvende. «Langt mindre tungvint og langt mindre kostbart enn det var å oppleve at Thea Marie døde», vil elle vi som kjente henne og elsket henne svare – og vi vil kreve, for hennes minne og hennes mulige viljes skyld at dette skjer og at rette instans stilles til ansvar for at dette ikke ble gjort etter at det ble kjent at disse legemidlene har drept et stort antall av de pasientene som har blitt anbefalt å bruke disse legemidlene.

Etter sorg følger mer sorg, men den blir etter hvert blandet med rettferdig harme. Et år etter har jeg – og mange med meg – opplevd at sorgen ikke blir mindre, og de av oss som kjenner årsaken kjenner at harmen bare blir sterkere. Så sterk at den en dag, når sinnet har vokst seg like stor som sorgen sannsynligvis vil føre til handling. Gjennomtenkt og etter råd fra de som vet best hvordan de ansvarlige bør stilles til ansvar.

Hvorfor er det slik? Hvem bør stilles til ansvar?

Hvorfor det er slik er vanskelig å forstå. Det har vært umulig for meg å finne en annen forklaring enn at kravet om tett oppfølging har kommet i andre rekke – overskygget av produsentens markedsføring av hvor mange helseplager spesielt Sarotex kan benyttes for.
Fordi det er umulig å tenke seg noen god eller akseptabel forklaring på tingenes tilstand går jeg videre til det andre spørsmålet. Her er det flere aktører som har ansvaret for å endre tingenes tilstand, men det er en instans som peker seg selv ut som den mest nærstående til problemet. På Legemiddelverkets nettside, legemiddelverket.no innleder de presentasjonen av seg selv med at de «skal sørge for at alle legemidler som benyttes i Norge er trygge å bruke». Selv om det nå er tid for å se fremover, må det skje på bakgrunn av det faktum at den lange rekken av uaktsomt drepte pasienter i tiår har passert Legemiddelverkets vindu, statistikkene, noe som indikerer at det kanskje er noen utenfor Legemiddelverket som bør aksjonere. Det blir lettere for Helsedirektoratet, som ved å aksjonere ikke samtidig innrømmer egen forsømmelse. Og såre enkelt blir det hvis det handler om deres generelle oppgave: Å sørge for at Helsedepartementets instrukser blir fulgt.
Til forrige avsnitts beskyldning om forsømmelser gjennom tiår kan jeg tilføye at nøyaktig hvor mange tiår ville jeg behøvd Legemiddelverkets vindu for å kunne fastslå. Men at dette har pågått i minst tre er innenfor mitt eget erfaringsområde ved at sønnen til en bekjent skjøt seg med hagle tidlig på 90-tallet, kort etter å ha begynt med det som den gang ble omskrevet og omtalt som «lykkepiller».
Disse pillene viste seg isteden å være hans og hans foreldres, vår egen og et høyt antall etterfølgeres og deres pårørende og venners ulykke.

Som mange med meg har jeg tatt for gitt at oversikten over samtlige medisiner som selges i Norge, den ovenfor siterte Felleskatalogen, er Legemiddelverkets beskrivelse. Derfor hadde jeg tenkt å avslutte avsnittet ovenfor med noe om at de etter tiårs forsømmelser nå må ta sine egne advarsler på alvor osv. Men da jeg for sikkerhets skyld sjekket utgiveransvaret, fikk jeg en gedigen overraskelse. Før jeg eventuelt ser etter andre mulige aktører innenfor det offentlige helsevesenet følger jeg her det nye sporet som kom til syne i mitt nettsøk.

Utgiver er Felleskatalogen AS, et privat aksjeselskap som er eid av ingen ringere enn bransjeforeningen selv - som i Norge har navnet Legemiddelindustrien.
Skal det bli legemiddelindustriens representanter som må på banen for å redde de som uten inngripen står i kø for å bli fremtidens uaktsomt drepte pasienter? Skal denne aktøren, som jeg i TheMa Forlags to første bøker har beskrevet som «motkreftene» til forlagets ambisjon om å bidra til en naturlig og enkel, rimelig og fremfor alt: effektivt helbredende kreftbehandling, bli de som tar på alvor sine sterke advarsler i Felleskatalogen – ved å anbefale Legemiddelverket å redusere retten til å forskrive disse medisinene? Kan de virkelig gi avkall på en betydelig del av fortjenesten for å spare menneskeliv? Etter det vi nå vet om denne bransjen tror vi ikke det. Men det er jo mulig at deres markedsførere tenker lenger fremover, at det vil lønne seg ikke å bli utsatt for alt fra kritikk til søksmål fra foreldre som har god dokumentasjon bak dødsårsaken.

Thea Marie Astrup var ikke suicidal. Ingen i familie eller nære venner har merket seg noe tegn til at hun ønsket seg ut av livet. Tvert imot, vil de fleste av oss si. Hun var også vant til å leve med smerter gjennom ca. halvparten av sitt 26-årige liv, og ingen har heller bekreftet at hennes smertelidelse var verre enn tidligere på vinteren. Tvert imot, vil vi foreldre, bror og svigerinne, tante og onkel kunne bevitne etter å ha vært sammen med henne på en ukes familieferie på Gran Canaria frem til 5 døgn før katastrofen. Hun var uten unntak i godt humør hele uken, veldig aktiv sammen med tantebarna på 2, 4 og 6 år og gikk lange turer på egen hånd – en sikker indikasjon på at smertene ikke hemmet hennes bevegelighet, noe den gjorde i de verste periodene. Sett i ettertid er det en indikasjon på at det var før denne ferien hun valgte å prøve Sarotex, nettopp for å senke terskelen for funksjonsdugelighet denne uken - for vår skyld.
Bortsett fra den utfoldelseshemmende smertelidelsen var livssituasjonen hennes preget av en medgangsbølge, spesielt i forhold til endelig å ha fått en jobb hun virkelig passet til. Det hadde hun nylig fått beskjed om fra ledelsen, og at hun hadde bestått det halve årets prøvetid med glans og var en ønsket medarbeider for fremtiden. For oss foreldre ble det enn rørende bekreftelse på hennes innsats i arbeidet for å hjelpe flyktninger til rette, at alle ansatte i Hero (leverandør av tjeneste for NAV) inklusive ledelsen, tok fri og reiste fra Oslo til Sandefjord før å følge henne så langt det var mulig. I samlingen etter bisettelsen ga de oss en bok på så mange språk at vi ble fortumlet av glede og takknemlighet – for det hele, og at bedre bekreftelse på hennes innsats på Jorden for dens mange nasjonaliteter, kunne vi ikke fått. Og det vår kulturs aftenbønn sier om «… så som i himmelen så også på Jorden» ble et øyeblikk for pappan til: «La Thea Maries vilje skje, slik den viste seg på Jorden så også i himmelen». Hvis hun fremdeles har en vilje – et spørsmål blant de mange som ikke kan besvares annerledes enn at det tilhører mysteriet.

Et annet argument for at hun ville «leve videre på Jorden» var at hennes totale symptombilde var av en slik art at en spesialist på området mente hennes plager - som bl.a. også omfattet stadig tilbakevendende influensasymtomer, uten å være influensa, og tidvis usedvanlig tretthet - kunne skyldes boreliose. Hun hadde derfor begynt en omfattende, langsiktig behandling ordinert av en av de få medisinere i Norge som er spesialist på denne sykdommen. En prosess som inkluderte reelt håp om å avslutte smertelidelsen.

Etter at familien landet på Gardemoen 26. januar fortalte hun bror Marius at hun hadde fått selvmordstanker, noe en overrasket Marius besvarte med å si at det måtte de møtes for å snakke mer om. Uten å huske ordene som deretter falt, sier Marius at hun ga uttrykk for at det ikke var noe alvorlig og noe mer å snakke om.
Tre dager senere sa hun det samme til Anna-Sofie en god venninne og kollega, representert ved egne tekster i boken og mamman til det barnet Thea Marie holder som om det var hennes eget i bildet på TheMa Forlags nettsted:
http://www.themaforlag.no/mer-om-thema-forlag/

Heller ikke da, bare to dager før katastrofen, ga hun uttrykk for at disse tankene bekymret henne eller at hun virkelig gikk med reelle ambisjoner om å ta livet sitt. At Thea Marie ikke var suicidal før disse aller siste dagene er bekreftet av tre leger som i tilfeller av kronisk smertelidelse er opptatt av å undersøke akkurat dette. Disse undersøkelsene ble gjennomført siste året og inntil kort tid før hun begynte med Sarotex.
Den siste samtalen vi kjenner til, 31. januar på dagen, var med en god venn som hun lenge hadde hatt delt leilighet med. Han var på besøk hos sin familie i Sverige og Thea Marie ringte for å høre om han kom hjem tidsnok på søndag, dagen etter, til at de kunne se den norske serien om tungtvann-sabotasjen i Rukan sammen, slik de hadde gjort med de første episodene. Han oppfattet ikke noe usedvanlig, men ble den som fant henne, sittende på gulvet i gangen med hodet fredfyllt lenet mot et lite bord.