Blogg-innlegg 17. juni

Søknad til Helsedirektoratet om å få vise Helse-Norge at kreft ikke er en gåte likevel.

Gåten er at det store flertall av kreftpasientene kun blir tilbudt livsforlengende behandling, og at en for lengst ferdig utforsket metode for effektiv forebygging av kreft ved D-vitamin har vært kjent i ni år og fremdeles ikke er tatt i bruk.

Denne gåten har en løsning.

Eller hva, Thea Marie – speider du mot en utvikling i denne saken som vi dødelige i tidsstrømmen ennå ikke har evner til å forutse?

Da jeg underveis i min helbredelsesprosess i 2007 fortalte alle jeg møtte på av helsepersonell om den metoden som fullstendig endret cellestrukturen i den store kreftsvulsten min og slanket den til en rest av uskyldig bindevev, delte tilhørerskaren seg i to: Alle fra sykepleiernivå og nedover i helsepyramiden lyttet med interesse og viste aldri tegn til å tvile på min fortelling. Fra lege-nivå og jo høyere opp i pyramiden jeg kom, desto mer motsatt ble fortellingen mottatt. Det er jo de siste som bestemmer det meste, og jeg forsto raskt at det var her jeg måtte være spesielt oppmerksom. Jeg har her valgt å sitere den mest konstruktive holdningen jeg møtte i denne leiren – hos en allmennlege jeg vurderer som agnostiker angående min fortellings troverdighet:
«Hvis du kan gjennomføre en uavhengig, vitenskapelig undersøkelse som bekrefter det du forteller, tror jeg ikke det er mange av mine kollegaer som ikke vil anbefale den for sine pasienter.»
Det er dette det står om nå: – å få lov til å gjennomføre en uavhengig, vitenskapelig undersøkelse av effekten av den enkle, norskutviklede immunbehandlingen – som i kontrast til de andre immunbehandlingene på kreftmarkedet, som vurderes av Legemiddelverket å være for dyre for vårt helsebudsjett, er den rimeligste av alle de behandlingsmetodene jeg har undersøkt i disse årene
I et tidligere innlegg har jeg sammenlignet motstanden mot å få til en slik utprøving med det presteskapet som fremdeles befant seg i den mørke middelalder, da Galileo Galilei, med sin utforskning av den delvis opplyste stjernehimmelen var på god vei mot «opplysningstiden». Han ble likevel, eller kanskje nettopp derfor, stående alene ved sin kikkert. Presteskapet nektet å se i den – av frykt for at det de ville få se ville gi Galileo rett.
Måtte det ikke gå slik denne gangen!

Analogien til Galileo har utgangspunkt i min beskrivelse i blogg-innlegget 25. mars, Blogg-innlegg 25. mars der jeg viste til at 4 grundig planlagte og godkjente vitenskapelige utprøvinger av metoden alle var blitt «avlyst» - av helt eller delvis ukjente mennesker og av helt eller delvis skjulte årsaker. Det gjaldt tre forsøk på hunder og ett på Halle Krankenhaus - en kreftavdeling i Tyskland for kvinner med brystkreft som ved forundersøkelser viste seg ikke å kunne benytte cellegift og derfor ville bli tilbudt immunbehandlingen isteden.
At vi nå velger å søke Helsedirektoratets ordning med betegnelsen «Nasjonalt system for nye metoder i Spesialhelsetjenesten» skyldes at et fjerde forsøk, et vi under planleggingen i to år har ventet spent på, ble avlyst i slutten av mai - kort før planlagt oppstart. Det handler om utprøving på sykehus i et land med spesielt høyt nivå på uavhengig, medisinsk forskning. At jeg ikke kan skrive mer skyldes at det arbeides for å omgjøre beslutningen og at dette av forståelige årsaker foregår bak "lukkede dører".
Uansett er det oppnådd noe vesentlig i dette samarbeidet. Allerede for et år siden oppnådde planleggerne at utprøvingen ble funnet å være i pakt med «Helsinkideklarasjonens» internasjonale etiske betingelser for klinisk forskning. Dermed er denne terskelen passert, noe som burde styrke vår søknad betydelig og forhindre at et vanskelig argument å komme rundt er eliminert. Et argument som er benyttet før, og jeg siterer fra Blogg-innlegg 8. april som beskriver avlysningen av et hundeforsøk som var hoveddel av Marit Buens mastergrad ved Høgskolen i Telemark:
«Slik jeg har fått dette referert, hevet formannen i Veterinærforeningens faglige råd, Ellef Blakstad, en frynsete etisk fane og hevdet overfor Buen at det ville være etisk betenkelig å gjennomføre et slikt forsøk. «Frynsete» da den egentlige etiske fanen tilhører Forsøksdyrutvalget, det statlige organet som spesielt vurderer de etiske sidene ved dyreforsøk og som uten betenkeligheter hadde godkjent forsøksbeskrivelsen fra Buen."
De andre deltakerne i denne avlysningen av Margit Buens mastergrad - og motstandere av muligheten for å få metoden uavhengig vitenskapelig utprøvd (jf. Galileos stjernekikkert) - hadde ingen begrunnelser, bortsett fra at en av de involverte, Norges Kennel Klubb, som først hadde akseptert å bidra til å verve hunder (hundeeiere), men omgjorde beslutningen ved henvisning til en hemmelig instruks fra en anonym person. Vedkommende var fremstilt som å befinne seg på et helt annet nivå i pyramiden enn Blakstad, nemlig fra «politisk høyeste hold».
Dette tviler jeg sterkt på kan ha vært tilfelle, og at vi her, i tillegg til "frynsete faner" også har å gjøre med "falske flagg".

De som har fulgt med på bloggen vil ikke ha vanskeligheter med å spekulere seg frem til årsaken til at også det israelske sykehuset avlyser utprøvingen av metoden i «tolvte time». Dette er ikke noe jeg kan tillate meg å spekulere om her, da min faste kritiker tidlig lærte meg at slikt bare fremstår som utidige, udokumenterte beskyldninger. Derimot kan jeg nevne det store fortrinnet vi har i Norge, hvor pasientene faktisk er eierne av sykehusene våre, som via sine folkevalgte kan velge å utprøve denne metoden uten å bry seg om eventuelle hint fra overnasjonale forskningssponsorer om at utprøving av det som for dem er uønskede behandlingsmetoder kan få den konsekvens at de trekker tilbake store, innbringende forskningsoppdrag. Pasientenes interesser er jo å bli helbredet, ikke å få livsforlengende behandling på sykehus som finansieres av medisinfabrikker og deres eiere, som har diametralt motsatte interesser av pasientene: – nemlig å ha så mange som mulig så lenge som mulig under behandling med så dyre medisiner som de får kjøperne til å akseptere – ved individuelle forhandlinger tilpasset de enkelte lands helsebudsjetter.