Mer om bokutgivelsene
Før fortsatt omtale av de to første bokutgivelsene, vil vi invitere til å delta i den tredje: Den vil handle om brukeres og pårørendes erfaringer med antidepressiva - på "godt og vondt".
I god vitenskapelig tradisjon ønsker vi å reflektere et mest mulig autentisk bilde av de erfaringene dere ønsker å dele med offentligheten. Det innebærer at ingen vil bli utelatt, men vi må forbeholde oss rett til en redigering av hensyn til lesbarheten og størrelse.
Her viser vi til hovedmenyens Spørsmål, svar og dialog.
Som forskjellen på de to bøkene er denne tekst II om bokutgivelsene rettet mot mer problematiske sider ved kreftkomplekset. Den siste setningen i innledningen til forrige tekst - "... eller er levende engasjert i at kreftsyke skal få tilgang til helbredende kreftbehandling" kan leses som at flesteparten av kreftpasienter i dag ikke får helbredende behandling".
Fortsettelsen, fakta er at de fleste kreftsyke i hovedsak får livsforlengende behandling. Selv om de som følger med i det som beskrives i media stadig oftere vil støte på fagpersoner som forsiktig antyder det samme, er dette fremdeles lite kjent og enda dårligere belyst.
Imidlertid er dette uttrykt i klartekst i en kronikk i Aftenposten 28. januar 2015. En av forfatterne, kreftforsker Per-Henrik Zahl hadde i måneden før fått oversendt elektronisk 1. utgaven av boken som inneholder så uimotsigelig dokumentasjon av dette faktum at det ikke lenger er "farlig" å uttrykke:
"De siste 50 årene er forekomsten av kreft fordoblet, mens andelen som dør av kreft er uforandret."
Se http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Overdiagnostikk-gjor-oss-sykere-7879447.html Budskapet er også fremført i et innslag med Zahl i Verdibørsen, NRK P2, 21.02 og i "Ekko" 22.02.2015 http://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/MKTR04000815/21-02-2015
Zahl har lenge markert seg ved publikasjoner vært representant for et generasjonsskifte innenfor norsk kreftforskning - noe som TheMa Forlag er opptatt av skal bli utbredt allmennkunnskap, slik at det så snart som mulig kan komme kreftpasientene til gode.
Det finnes enkelte unntak - at det er utviklet helbredende medisiner og strategier. Pussig nok er det bare funnet signifikant forbedring i dødsraten er for de minst utbredte kreftformene. Faktisk også for de fleste av dem. Et underlig fenomen sett på bakgrunn av at alle de store, lunge -, bryst- og mage/tarm-kreft samlet sett er akkurat like livsfarlige i dag som 28 år før den største undersøkelsen i Europa ble påbegynt i Tyskland i 1978. Det var et tilfeldig funn av denne undersøkelsen, publisert av Der Spiegel i 2006, som egget forfatterens nysgjerrighet, og i Bind II er dette grundig behandlet. Der beskrives også en bevisst manipuleringen med statistikk fra leverandører av kunnskap om kreft både til befolkningen og politikerne.
Fenomenet med "helbredende strategier bare for de små" kan det reflekteres mye omkring, men er av de få ikke dokumenterbare fenomenene som forsøkes forklart - og gitt noen foreløpige konklusjoner det tar tid å "venne seg til" eller akseptere.
Det positive å formidle er den helbredende behandlingen for alle kreftformer som står å venter utenfor sykehusene, og som Finn Thoresen har fått gleden - og "et nytt liv" - av å prøve. Utskifting av helsenedbrytende, livsforlengende strategier med livsstyrkende behandling som re-setter pasientenes eget nedbrutte immunforsvar mot kreft, er derfor det store målet og hele vitset med å skrive og utgi disse to bøkene.
Det personlig negative, som bind II tar opp i sin fulle bredde, er hvordan forfatteren selv fikk erfare hva det kan innebære av problematikk at behandlingen både er enerådende og ensrettet - etter at han takket nei til sykehusbehandling.
Denne, for familien, dramatiske beslutningen tok han før den planlagte operasjonen - fordi ovennevnte behandling hadde vist slik overbevisende effekt og gitt ham livsmot, tro og håp tilbake.
Beslutningen skulle koste ham dyrt. Og dyrere ble det etter å ha fortalt feil person om den riktige beslutningen: Å skrive disse to bøkene!
Det er også en annen målsetting enn å utbre kunnskap om Are Thoresens behandlingsmetode - egentlig ikke mindre viktig, men allerede relativt godt presentert i medier. Til forskjell fra den anonyme Are Thoresen handler dette om opplysningsarbeidet noen år tilbake som ble gitt offentligheten av Norges kanskje mest internasjonalt anerkjente kreftforsker de siste decennier, Johan Moan.
Moan er professor i fysikk på Universitetet i Oslo og leder for avdelingen for strålingsbiologi ved Radiumhospitalet, og budskapet handler, vi hadde nær skrevet "selvfølgelig", om D-vitamin. Men dette er ikke like selvfølgelig for lesere som ikke fulgte godt med i tiden etter den første store oppdagelsen:
I 2007 ble den første store studien på sammenhengen mellom Kreft og D - vitamin gjennomført - ved Creighton University i Canada og basert på 1179 friske, kvinner i Nebraska, USA. En studie som viste en reell bedring i forekomsten av brystkreft
på 77 % !
Her oppfordrer vi til å søke på Creighton University og vitamin D for en bekreftelse, da enkelte linker inneholder tegn som ikke lar seg reprodusere i nettstedets redigeringsprogram.
Thema Forlag mener det er minst like utrolig at denne oppdagelsen, som er forsket videre på i stor stil av et høyt kvalifisert, internasjonalt, og uavhengig forskningsmiljø (uavhengig av kapital fra kreftindustrien) ikke har ført til noen som helst endring i kreftomsorgens valg av virkemidler i kampen mot kreft i Norge.
Når denne teksten legges ut, juni 2015, er Are Thoresen for tredje gang i "tjeneste for verdens kreftsyke" i et land med spesielt høy kvalitet på sin naturvitenskapelige forskning generelt og medisinsk forskning spesielt. Der har hans resultater med behandling av frivillige terminale (erklært døende) pasienter for halvannet år siden ført til at de som står bak denne første utprøvingen har som målsetting at behandlingen også blir tilbudt pasienter i tidligere stadier av sykdommen.
At Are Thoresen anonymiserer dette prosjektet skyldes den massive motstanden som "noen" organiserer i Norge og sannsynligvis Tyskland, land hvor samtlige "nesten" igangsatte forsøk på hunder (Norge) og brystkreftrammede som er allergiske mot cellegift (Tyskland) er stanset av anonyme uten oppgitt årsak. Den siste av disse "sabotasjene" - Finn Thoresens begrep for det som skjer etter å ha fulgt den siste på nært hold - gjelder et godkjent hundeforsøk som skulle være hovedelement i Margit Buens mastergradsoppgave i 2013. Det handler om anonym sabotasje, benevnt av noen å være fra "politisk høyeste hold", og fulgt fra dag til dag i epilogen i bind II.
At "noen", i det skjulte, med nærmest alle midler - nærmere redegjort for i bind II - hindrer forskning på Are Thoresens behandlingsmetode, tolker Finn Thoresen som det sikreste tegn en kan få på at metoden er en meget solid utfordrer til dagens kostbare, livsforlengende behandling.
Les Enda mer om bokutgivelsene
Bokutgivelser
Kjøp bøker
Hjem