Blogg-innlegg 16. september

Det første innlegget om TheMa Forlags invitasjon til Helsedirektoratet for vurdering av utprøving av den mye omskrevne helbredende immunbehandlingen for kreftpasienter finnes på Blogg-innlegg 9. september
De to første innleggene med klipp fra "Har kreftens gåte en løsning finnes på Kreftens gåte

Møte om deltakelse i «Nye metoder i spesialtjenesten»

med representanter fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

og

Avslutningen av "Diagnosen som del av sykdommen".

Thea Marie med tryllehatten og den magiske kakaoen som får briller til å forsvinne og alvorlige mennesker så glade at de må smile.

Møtet begynte med at jeg fomlet og lette etter 10-kroners brillene jeg omhyggelig hadde plassert i skjortelommen før vi forlot bilen. Under oppsummeringen etter møtet understreket min medjelper, Svein Sæbøe, hvilket snedig triks det var av meg å få vertskapet til å ha medlidende forståelse med den noe stotrende fremstillingen av vårt ærend istedenfor å tenke ut motargumenter til en irriterende trenet retorikk.
Jeg lot være å minne Svein om hva vår usynlige medsammensvorne var i stand til, når hun hadde tryllehatten på, satt og dinglet med bena på kanten av en sky og foretok sine korreksjoner av hva jeg drev meg nede på bakken. Å trylle bort brillene hadde smeltet isen - hvis det hadde vært noen, men det var jo bra å ha forberedt seg på litt motbør - men trikset hennes gav meg god anledning til å møte blikkene, og smilene, når jeg glemte hvor jeg var i mine forberedelser: Til dette besøket hos dem jeg for all del måtte sørge for ikke fikk sin interesse og nysgjerrighet drept. Den jeg møysommelig hadde bygget opp på skriftlig avstand før ferien.
Det skjedde heldigvis ikke.

Vi fikk med oss en så omfattende hjemmelekse at det neste gang blir dem - leksene - og ikke nye triks fra oven som må borge for at deres interesse ikke kjølner. Mye mer er det ikke å melde om denne genuine anledningen til, om ikke alt for lenge - ikke på lant nær som i det ti-års perspektivet kommersielle metode- og medisin-prosjekter arbeider etter når de retter seg mot verdens kreftsmarked - kan nærme oss den enkelte pasient. Ikke et marked.
Det at vi ikke retter oss mot verdensmarkedet var ikke udelt positivt, da Nye Metoder alltid ellers er rettet mot kommersielle aktører med investorer i bakhånd, og godt armert med kostbare vitenskapelige studier. På den annen side koster vi heller ikke noe. Vi er faktisk helt gratis, og ser på denne nasjonale ordningen også som mulig dugnad - for oss og mulige etterfølgere som er såpass sjølberget at de ikke kommer i slike møter for å selge, for å tjene penger - men for å tjene mennesker med helseplager.
Den norsk-utviklede immunmetoden kan til overmål gi anledning til å spare penger, og det i en slik grad at ikke pasientenes økonomiske evne til selv å kjøpe seg de kostbare utenlandske immunmetodene, eller Bent Høies forslag på TV2 30. mai om å utvide dyre, private forsikringsordninger som alternativ til offentlig finansiering av de dyreste immunmedisinene, blir utslagsgivende for om de tilbys den mest effektive behandlingen. Begge deler vil forsterke de tendensene til A- og B-lags pasienter ut fra økonomiske ulikheter, som vi så langt nesten er fri for i Norge. Dessuten er det ikke kun livsforlengende medisin vi - på vegne av oppdager og utforsker, forskningsbrobyggerne Thoresen/Manzetti (se: Thoresen/Manzettis forskningsbro) - vi vil gi bort. At den for-dyre-selv-for-Norge-immunbehandlinegnen ikke er helbredende, kun livsforlengende, har vært sterkt underkommunisert av produsentene, via media, helt til Legemiddelverket v/Steinar Madsen, også 30. mai, «tok bladet fra munnen» på TV2s nyhetssendinger gjennom dagen, både når det gjelder forhånds-oppskrytte legemidler og skjønnmalte forstillinger om fremskritt i dødelighet m.m.
Se (se: Blogg-innlegg 3. juni) som får bli en overgang til avslutningen på de to forrige blogg-innleggene om DAG EN i en tidligere frisk, plutselig veldig syk, dødssyk nærmest, herværende persons nye liv/restliv.
Hvordan denne dagen har utviklet seg og spesielt hvordan den ender, gir litt av svaret på hvorfor jeg har skrevet så mye om den. Og hvorfor jeg i tidligere innlegg har betonet at diagnosen er en del av sykdommen. Det er aldeles ikke uvesentlig hvordan vi forbereder oss på å få den. Og tar den.
Diagnosen!

Tillegg 24. september

De avsnittene fra åpningen på «Har kreftens gåte en løsning» som har vært publisert etter ferien illustrerer noe som en av de stoiske filosofene, Epiktet (55 – 135) er første kilde til. Oversatt til dagens norsk:
«Det er ikke hvordan vi har det som er det sant virkelige, men hvordan vi tar det».

Det var en gedigen overraskelse for meg at pasienten forholdt seg slik til diagnosen som boka forteller om. Og helt uten å være noen spesiell tilhenger av Epiktet. Nå er ikke dette enestående, da vår nære historie byr på mange fortellinger om mer eller mindre mediakjente kreftsyke som gir uttrykk for at her skal det kjempes, om ikke til siste blodsdråpe, så i det minste til siste friske celle - med en konstruktiv oppgave og normal delingshastighet.
Det er sjelden mer spesifikt uttrykt hva kampen vil gå ut på, og det er derfor jeg bestemte meg for å innlede med en beskrivelse av hva kampen kan gå ut på.
Selv om dette kapitlet kan ha mer preg av skjønnlitteratur enn fagprosa, og de ytre omstendighetene ikke er slavisk og til punkt og prikke beskrevet, så er fortellingens kjerne og hovedtrekk – som alltid i lignende kapitler senere – den hele og fulle sannhet.

Neste kapitel er derimot en entydig fagprosatekst, om hva som gikk galt på et tidlig tidspunkt i kreftforskningens historie. Da mener jeg galt i betydningen så langt og i tilnærmet ingen grad å føre til helbredende metoder eller medisiner. «Tilnærmet» da forskningen har klart det på enkelte marginale kreftformer, blant annet kreft for barn som er den største seieren så langt for de som kjemper mot kreft på andres vegne i laboratoriene.