Har kreftens gåte en løsning

Merk: Klippene fra boka «Har kreftens gåte en løsning», bind I blir nå og senere lagt omvendt kronologisk. Dvs. at det som sist ble publisert på bloggen ligger først og det første klippet nederst.

1 En ny begynnelse
2 En ny begynnelse II
3 Fra Diagnosens gåte
4 Gåten og løsningen
5 Gåten og løsningen II
6 Rapport fra laboratoriet
7 Rapport fra laboratoriet II
8 Rapport fra laboratoriet III

Rapport fra laboratoriet III

Forrige «rapport fra laboratoriet» ble avsluttet med den konklusjonen en matematiker ville avgitt av dette spesielle forskningsprosjektet, etter en analyse basert på matematisk sannsynlighetsberegning: Nemlig at det er i størrelsesorden en tusendels sjanse for at den helbredende effekten av forskerens selvpåførte kreftsykdom kunne skyldes en tilfeldighet og ikke det preparatet hun hadde utviklet og håpet kunne føre frem til en helbredende kreftmedisin.
Det er, dessverre for forskeren, ikke matematikere men medisinere som skal vurdere forsøket. De er vant til utelukkende å benytte store kliniske studier med opptil flere hundre forsøkspersoner, og har en helt annen regnemåte. De adderer, legger sammen antallet som viser effekt og sammenligner med antallet som har fått narremedisin for å finne ut om det er signifikant, det vil si betydelig effekt. Andre forhold kommer ikke i betraktning.

«Bare eeet forsøk», messet lederen for forskerteamet etter å ha lest rapporten hennes. «Og ingen kontrollgruppe ?!» Han leverte henne den tynne rapporten tilbake og fortsatte å bla i en ti ganger så tykk rapport som signal på at mer var det ikke å si om den saken.

«Da forskeren kom seg etter den store skuffelsen, at eldre og mer erfarne kolleger bare ristet på hodet eller så en annen vei når hun forsøkte å formidle hva hun hadde gjennomført, måtte hun tilslutt bite i seg sin egen konklusjon og bøye seg for deres: At bare ett forsøk ikke kunne bevise noe som helst. Etter noen dager i «kjelleren» våknet forskertrangen til liv igjen og hun bestemte seg for å gjenta forsøket på seg selv.
Hun visste jo at matematisk sannsynlighetsberegning var riktig for denne type kvalitativ undersøkelse og visste dermed at det gode resultatet skyldtes en såkalt anekdotisk helbredelse, den lett overbærende/lett nedlatende betegnelsen som gjerne blir brukt av leger om de tilfellene hvor kreftpasienter ble friske av noe annet enn autorisert sykehusbehandling.

Jeg, som vet alt om disse forsøkene, er umiddelbart enig med henne i at dette ikke lenger krevde noe mer mot enn nærmest rutinemessig å sy inn en ny kreftsvulst på samme sted, da resultatet nå var gitt på forhånd: Hennes preparat ville ta knekken på svulsten.
Noe den også gjorde. Bare litt raskere enn i første forsøk. Selv om årsaken til dette var umulig å fastsette med kun ett forsøk, var det nærliggende å anta at det første forsøket hadde stimulert immunapparatet på en måte som ikke bare hadde styrket det mens hun hadde preparatet i blodet, men at det også hadde medført en mer varig styrkelse.
Før en måned var gått, viste MR-bildene at svulsten ikke bare hadde sluttet å vokse, den var også begynt å skrumpe. Biopsi viste som forrige gang, at kreftcellene ikke lenger hadde de egenskapene som kreves for å betegnes som kreftceller.
Forskeren var nå så frimodig at hun informerte familie og venner om hvilke spennende prosjekter jobben hennes innehold. Og som en av dem sa:
«En behøver ikke å være atomfysiker, eller – som i dette tilfellet – kreftforsker, for å forstå hvilket gjennombrudd dette kunne bli for kampen mot kreftsykdommene.»

Da denne fantastiske nyheten begynte å spre seg i folket følte hun seg nærmest som båret på gullstol gjennom den første helgen etter at hun hadde begynt å spre håpet om at denne forferdelige sykdommen endelig hadde fått en verdig motstander, og vel så det.
Men – det kom en mandag, en «blå» en, da hun møtte opp foran unntaket til denne ellers så unisone begeistringen. Dessverre var det akkurat dette unntaket som bestemmer: Hennes overordnede i forskningsinstitusjonen hvor hun mandag morgen ba om et møte for å legge frem sin forsknings-beskrivelse.
Den aldrende og egentlig arbeidstrette sjefen hennes, trett av at laboratoriet hans aldri hadde oppnådd noe annet enn å bremse sykdommens vei mot døden for pasientene, han leste og sukket, leste og sukket, så tilslutt opp og konkluderte - med så lite luft på stemmebåndene at den lød som om han var i ferd med å utånde:
«Én pluss én er to, og to er ikke mye mer enn én når en summerer resultatene.» Han hadde levet så lenge med storskalaforsøkene at han hadde glemt, hvis han noen gang hadde vært klar over det, at denne formen for kvalitative enkeltforsøk ikke skulle adderes dersom forsøket skulle gjentas. Da skal resultatene, forutsatt at de gir tilnærmet samme svar, multipliseres med hverandre.
En tusendel ganger en tusendel blir da en milliontedels sannsynlighet for at de sensasjonelle resultatene skyldtes en tilfeldighet, noe forskeren var så freidig å påpeke at han tydeligvis ikke hadde fått med seg
Da ble seniorforsker og forskningsleder og sjefen hennes, som stort sett satt ellers satt og halvdrømte om hva han skulle gjøre når han ville gå av med AFP(-ensjon), så vekket av frekkheten at stemmebåndene fikk luft nok til å bære budskapet gjennom lukkede dører.
Hun fikk sparken. Og han skulle nok sørge for at hun ble svartelistet så ettertrykkelig at hun ikke ville få noen ny laboratorie-stilling nord for negerlandsbyene i Zwahililand eller vest for indre Mongolia.

Naturlig nok ble forskeren veldig skuffet. Hun hadde blitt forsker mye på bakgrunn av forestillingen om at forskningsinstitusjonenes hovedoppgave er å ivareta og sikre viten, også viten om det ennå uutforskede. Helt fra hun var gammel nok til å forstå hva folkeeventyrene har av dybde og visdom hadde hun assosiert Askeladdens nysgjerrighet og åpenhet for fenomenene og ikke Pers og Påls bedrevitende skepsis - som forskeridealet.

Jeg har denne gang tidlig latt det skinne igjennom at enkelte detaljer i denne fortellingen har et snev av skjønnlitteratur ved seg. Men selv om jeg avsluttet med en referanse til Askeladden så betyr ikke det at dette var noen eventyrlige resultater, produsert av fri fantasi.
Før forskerens etter oppsigelsen reiste sydover og ut av fortellingen for å bidra til redde sivilisasjonen nord for Zwahililand fra den kreftdøden som prognosene anno 2016 peker mot, ble hennes skuffelse - som også var min for noen år tilbake - avløst av et profetisk øyeblikk fylt av en visjon om at det skulle komme et tredje forsøk.
Det ville overstråle de to første og det aller meste, om ikke alt, av forsøk som er gjennomført på kreftpasienter.

Både de to første forsøkene – og det tredje er så virkelige og sant som det går an å være. Og de er beskrevet svart på hvitt, i betydningen "den rene og skjære sannhet" i bøkene «Har kreftens gåte en løsning».
Og om noen mener jeg har gått litt for langt i min karikatur av den fiktive forskningslederen, så er dette såkalt barnemat sammenlignet med den dokumentar-biografiske-fagprosa-beskrivelsen som ikke bare viser det faktisk tragiske bak denne analogien til virkeligheten, men er den røde tråden som binder de ellers så sprikende-staur-tekstene i bøkene sammen til en kompromissløs helhet. Hvor det tredje forsøket - som forblir en hemmelighet for de som ikke har tilgang til bøkene ennå - ble en "one of a kind" nær døden opplevelse for forskeren - med bare en hårsbredd margin fra en ekte døden opplevelse.
Ja, ikke det engang, vil de som tror på miraklet beskrive det som.

Jeg overlevde, som ved et mirakel, men er varig invalidisert – fra navlen og nedover

Følg lenkene til tidligere klipp fra boken.

Rapport fra laboratoriet II

Med første del av fortellingen om den modigste av alle kreftforskere har jeg presentert de faglige utfordringene hun står overfor ved at en medisin hun utvikler er tenkt for en helt annen pasientgruppe enn den medisinen er ment for. Se beskrivelsen i første rapport fra laboratoriet som nå ligger i Har kreftens gåte en løsning.

I den fortellingen som nå begynner hadde forskeren allerede utviklet et meget potent «preparat» - hun ville ikke betegne det en medisin før den var grundig utprøvd – og dette preparatet styrket immunforsvaret i en slik grad at det kunne stanse eller retardere kreftutviklingen. Effekten var avhengig av at cellegiftbehandling og/eller stråling ikke hadde brutt ned immunforsvaret eller skadet organismen på en måte som var ugjenkallelig. Følgelig ville det ikke ha noen hensikt å utprøve medisinen på den pasientgruppen kreftmedisin vanligvis blir utprøvd på – de med så fremskredet kreft at de ikke anses som etisk uforsvarlig å gi halvparten av deltakerne narremedisin (for å utelukke placebo effekten).
Forskerens argument, at det i ventetiden fra diagnosen og til en ordinær kreftbehandling kunne begynne, noe som ofte kunne være opptil to måneder, ville en første utprøving med preparatet vise på bilder og ved biopsi om det hadde positiv effekt. I så fall ville det jo ikke være uforsvarlig å avvente annen behandling så lenge sykdommen var «bremset» - ved lavere delingshastighet tilsvarende såkalt godartede kreftceller og ved at de var «fratatt» egenskapene til å trenge inn i annet kroppsvev eller organer. Det er også hevdet av andre forskere at vårt immunforsvar mot kreft kan forårsake apoptose; det vil si at immunceller forårsaker at kreftcellene elimineres ved at de destruerte seg selv. En form for selvmord på cellenivå.
Dette var et altfor revolusjonerende forslag fra den ferskeste i forskergruppen, og ble kontant avslått av forsøkslederen.

Den eneste muligheten for en effektiv utprøvning på mennesker som da gjensto, uten å bryte de gjeldene etiske retningslinjene eller norsk lov, var at forskeren gjennomførte et forsøk på seg selv, benyttet sin egen kropp som laboratorium. Som tenkt så gjort, gjorde hun det samme som ble gjort i de prekliniske forsøkene – på mus. Hun fikk operert inn en nylig fjernet svulst fra en annen kvinnes bryst til sitt eget.
Dette er en så utrolig innledning at den kan minne om skjønnlitteratur. For ikke å gjøre dette for langt eller så vanskelig lesning som kommentar- og refleksjonsbindet, er det kun rammen om forskningen som endres og forenkles. Justeringer som ikke fjerne seg fra sannheten på noe vesentlig punkt. Poenget og hovedsaken i fremstillingen er 100 % sannferdig, for også å oppfylle ønsket om å anonymisere forskeren. Justeringene har altså kun kosmetisk karakter.

Forskerens usedvanlige mot skyldtes hennes tro på preparatet. Den skyldtes hva det hadde vist i det store laboratoriet, på dyrkede kreftceller, og på kreftsvulster i prekliniske forsøk (museforsøk). Ved lokalbedøvelse og et lite snitt i brystet operert hun svulsten inn selv, og første øvelse var ventingen til den viste normal vekst, bekreftet av MR- og CT-bilder, før hun kunne begynne medisineringen. Fire uker etter viste bilder før og etter medisineringen at svulsten hadde sluttet å vokse. Biopsi tatt noen dagen senere viste at kreftcellene ikke lenger hadde evnen til å infiltrere annet vev eller andre organer. Folkelig uttrykt hadde kreftcellene blitt avvæpnet, og svulsten var forvandlet fra ondartet til godartet.
Selv om hennes kreftsykdom hadde stagnert og forandret seg til en ufarlig klump med bindevev i brystet, ble denne forandringen ikke vurdert på samme måte av hennes kollegaer til å ha noe med hennes preparat å gjøre. De klassifiserte dette forskningsresultatet enten som en ren tilfeldighet eller som en anekdotisk helbredelse (forklart i forrige «Rapport fra Laboratoriet). Det hjalp ikke for forskeren å hevde at det var en planlagt effekt som skyldtes preparatet hun hadde injisert i svulsten, da sjefen hennes mente at effekten måtte skyldes et tilfeldig sammentreff. Han fastholdt at preparatet måtte underlegges en stor klinisk utprøving (på mennesker) og før det: flere lab- og museforsøk før en slik ressurskrevende undersøkelse kunne forsvares. Han mente at denne merkverdige helbredelsen like gjerne kunne ha inntruffet uten at hun hadde injisert preparatet.
«Det må etableres statistisk signifikans for å utelukke tilfeldigheter og placebo» var hans siste ord i saken.
Hennes siste:
«Det er av etiske årsaker umulig å utprøve preparatet på den kategorien kreftpasienter det er ment for» ble bare overhørt. Forskeren var kommet like langt – eller like kort.

De anekdotiske helbredelsene har fått denne fellesbetegnelsen fordi helbredelse av kreft uten kjent årsak påvises så sjelden at de aldri har blitt vitenskapelig undersøkt, differensiert og klassifisert under andre, egne og mer presise betegnelser. Forskeren, som, ikke ulikt meg selv, er opptatt av levende tall (tall med konkret, helst organisk tilknytning) ga ikke opp. Isteden gjorde hun seg noen tanker om hvor stor sannsynligheten faktisk er for at anekdotisk helbredelse skal inntreffe innenfor et gitt tidsrom. Det gitte tidsrommet vil i dette tilfellet være fra sykdommen diagnostiseres, og til den valgte behandlingen kan begynne, et tidsrom som nevnt vil være minst en måned, kanskje to.
Her begynte hun å gjenoppfriske sine matte-kunnskaper, leste om formler knyttet til signifikans og kom til at når det gjaldt utprøving på få – eller som her, bare en pasient – vil statistisk sannsynlighetsberegning være riktig verktøy.

Jeg hopper over bokens beskrivelse av utregningene og går rett på de levende tallenes klare tale. Forskeren mente å være på trygg grunn da hun etablerte et matematisk bevis for at sannsynligheten for at kreftens tilbaketrekning skyldtes en tilfeldighet hadde en sannsynlighetsfaktor mindre enn én til tusen. For en statistiker vil dette utelukke at tilbaketrekningen skyldes en tilfeldighet, men den intensjonale faktoren – preparatet, var nå etter hennes vurdering kommet det nest siste skrittet på veien mot å bli medisin.
Men, – medisinere har sin egen regnemåte. Et «men» om blir beskrevet i siste del av fortellingen.

Rapport fra laboratoriet

Forrige blogg-innlegg, Blogg-innlegg 28. oktober, beskrev og dokumenterte de siste oppdagelsene om fusket i forskningen som er bekostet av legemiddelindustrien: At bare ca. halvparten av de studiene som industrien gjennomfører blir presentert for vårt helsevesen ved søknad om godkjenning. En kan aldri være helt sikker på andres motiver, men det er ikke spesielt spekulativt å anta at det som skjules ikke ville økt sjansene for godkjenning.
I tillegg til at leger og andre som har satt seg inn i denne problematikken beskriver dette som det største problemet innenfor området «medisinbruk», er det også en gryende skepsis til at det kun benyttes én metode i selve utprøvingen. I tillegg til at metoden er så kostbar at det bare er den kapitalsterke industrien som har råd til den, noe som effektivt hindrer fri konkurranse, er det ikke all medisin metoden er egnet for. Dette gjelder i særlig grad for en rekke kreftmedisiner.

Her forberedes et møte med en usedvanlig modig kreftforsker som har tatt konsekvensene av disse oppdagelsen og lansert en enkel, rimelig og i enkelte tilfeller – mer pålitelig metode. I et helt usedvanlig laboratorium. Så enkelt utstyrt at det kan sammenlignes med det som de aller første alkymistene benyttet i middelalderen.
Uten å foregripe noe mer går vi inn i et kapitlet «Utprøving av medisiner» fra bind to av «Har kreftens gåte en løsning», noe forkortet og omredigert slik at det passer til blogg-formatet.

«Utprøving av kreftmedisin skjer i første stadium ved ren sannsynlighetsberegning (laboratorieforsøk) og følges deretter av statistisk sannsynlighetsberegning (dyre- og menneskeforsøk). Menneskeforsøkene skjer på store grupper og de inkluderer en kontrollgruppe som får uvirksom medisin uten at noen av deltakerne vet hvem som får hva. Dette siste skal via statistiske beregninger av resultatet eliminere at placebo – helbredelse som skjer kun ved god tro på medisin, og som forsøkspersonene ikke vet er uvirksom - blir en underliggende usikkerhetsfaktor i utprøvingen. Forsøket er bare vellykket hvis det er signifikant, det vil si en betydelig forskjell på effekten hos dem som har fått ekte medisin, og de som har fått ”juksepiller”.

Når det gjelder enkelte alvorlige sykdommer, som kreft, vil etiske begrensninger gjøre det umulig å gjennomføre ”ekte” statistiske sannsynlighetsberegninger på mennesker. Det vil jo være å lure halvparten på en måte som forhindrer at de kan ha utbytte av den antatt virksomme medisinen. For kreft kan det å få ekte eller uekte medisin handle om liv eller død.
På grunn av dette etiske dilemmaet blir en rekke medisiner kun utprøvd på forsøkspersoner med så fremskreden kreftsykdom at de uansett er bedømt som terminale – som døende. Og effekten blir målt i om, og hvor effektivt, medisinen kan forlenge livet til de som får ekte medisin. Dette endrer spørsmål om liv og død til om medisinen kan gi pasienten en utsettelse, eventuelt også bedret livskvalitet den siste tiden.
Jeg ble imidlertid oppmerksom på en annen etisk problemstilling, som i tillegg åpnet for spørsmålet om denne praksisen også er medisinfaglig uforsvarlig. Det ble påstått av en pasient som mente at han egentlig var utsatt for et eksperiment – fordi han tilhørte en helt annen gruppe kreftpasienter enn den medisinen var utprøvd på. Han var langt fra terminal, nesten fri for symptomer, så her ble jeg slått av at denne prinsipielt alvorlige svakheten ved metoden ikke hadde blitt løftet opp til offentlig bevissthet og faglige vurderinger. Egentlig vet vi ingenting sikkert om hvordan den økende flommen av nye, kostbare kreftmedisiner virker på hele gruppen av kreftsyke. Bare på de døende.
Svakheten ble spesielt tydelig ved at pasienten som gjorde meg kjent med dette ble sykere av medisinen istedenfor bedre. Umiddelbart etter behandlingen vokste svulsten hans bare enda raskere enn noen gang, istedenfor å strupe blodforsyningen til svulsten, slik utprøvingen hadde vist at den gjorde for mange av de terminale. At enkelte fikk en forverret sykdom ble innenfor denne gruppen ikke lagt stor vekt på da det ble sett på som det normale at de snart skulle dø uansett. For ikke-døende, som denne pasienten, ble resultatet imidlertid svært dramatisk, da svulsten ble vurdert som sannsynlig inoperabel – skrittet før en terminal tilstand.
Dette er et, av - hvor mange (?) - eksempler på at medisinen kan være livsfarlig for pasienter som ikke tilhører den gruppen medisinen er utprøvd på, og som førte til godkjenningen.

Et annet moment som motiverte den kreftforskeren dette vil handle om til å forsøke en ny form for utprøving, var tradisjonen med å fortelle de pasientene som legene vurderer å være terminale, at de er det – at de er døende. Ikke bare det, men det er også vanlig å fortelle dem omtrent når det vil skje. Selvfølgelig kan det være praktisk å vite hvor lang tid en har på å rydde opp etter seg og sitt liv, men denne og lignende fordeler er ubetydelige sammenlignet med farene forbundet med å bli utsatt for nocebo – det motsatte av placebo og som gir pasientene så vond tro at nocebo-effekten øker sjansene for at de gjør det legene fastslår – at de gir seg hen til å dø istedenfor å kjempe videre og komme i den ikke ubetydelige gruppen som overlever på tross av dødsdommene.
Poenger her, og som både forskeren og jeg mener «roper» på en grunnleggende forandring, er at istedenfor å feie de uventede helbredelsene under teppet ved betegnelsen anekdotiske helbredelser. Det er en lett nedsettende, nærmest overbærende betegnelse som onkologer og kreftforskere ikke verdiger mer omtanke – mens det nettopp er det de skulle gjøre: Verdige disse for dem uforklarlige og uforståelige helbredelsene så mye omtanke, at de ville lære og forstå hvilke faktorer som spiller inn ved de anekdotiske helbredelsene - slik at disse helbredelsene slutter å være anekdotiske men isteden blir medisinfaglige verktøy i bestrebelsene for at flest mulig kan overleve en tilsynelatende dødelig situasjon. «Tilsynelatende» i og med at mange i dag klarer å stå imot dødsdommen ved hjelp av bl.a. placebo, og overlever. Og de vil bli mange fler hvis «det som går riktig for seg» i kroppen på de som overlever, blir gitt like stor vitenskapelig oppmerksomhet og forsket på som «det som går galt for seg». I anførsel da formuleringene er sentrale i et tidligere kapitel, Gåten og løsningen. Se:
4 Gåten og løsningen
5 Gåten og løsningen II

Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling, men en problematikk som har vist seg å ha dramatiske konsekvenser. Påstanden min om fatale virkninger av kreftmedisiner som ikke har vært utprøvd på den tiltenkte pasientgruppen, er beskrevet og dokumentert i bøkene. Her avrundes dette temaet med noen betimelige spørsmål:

Hvem er innforstått med dette?
Hvem er ikke innforstått med dette av dem som burde være det?
Tas det ekstra forholdsregler overfor kreftpasienter som får medisin som ikke er utprøvd på den kategorien pasienter de selv befinner seg i?
Er dette noe kreftpasientene blir eller kan bli underrettet om før de selv skal ta stilling til om de vil forsøke medisinene?
Eller er dette noe bare forskere/leger/Statens Legemiddelkontroll kjenner til, og som ikke pasientene får vite noe om fordi de ikke er tiltrodd tilstrekkelig dømmekraft til selv å vurdere om de bør ta sjansen eller ikke på å benytte de farligste og kanskje minst korrekt utprøvde medisinene som finnes på markedet?

Så mye om dette da mangelfull utprøving og temaet «anekdotiske helbredelser» førte til de forsøkene forskeren jeg skal fortelle om neste uke har gjennomført.

Følg lenkene til andre klipp fra boken:

Gåten og løsningen

Den ene halvpart av Eon Hood, Karoline, ser de skremmende kreftsymptomene i det fjerne og forestiller seg alt som kan gå galt om de kommer nærmere. Den andre halvparten, Thea Marie, har fått øye på noe like ved og ser at det som gikk riktig for seg dengang pappan var døden nær av en inoperabel kreftsvulst, kan bli det som går riktig for seg for veldig mange flere.

Hvis vi flytter hovedfokus fra det som går galt, mot det som går riktig for seg, oppdager vi snart at hundre års forsømmelser har etterlatt store hvite områder på kunnskapskartet. Områder som vi ikke engang visste var der. Om vi skjeler til en annen vitenskap, geografien, er vi her i en situasjon som kan sammenlignes med tiden da Afrikas indre bare var et enormt, hvitt og ubeskrevet område. Medisinsk er vi så vidt blitt klar over at «Afrika» eksisterer, det vil si at vi lenge har neglisjert at selvhelbredelse er den suverent mest effektive og enkleste formen for helbredelse av sykdom, og at det er mulig å stimulere denne helbredelsesmetoden helt bevisst og målrettet - både mot spesifikke sykdomstilstander og ved forebygging som hindrer at sykdom oppstår. Østlig medisin har generelt og gjennom årtusenene så langt tilbake som før menneskene begynte å etterlate seg kilder i form av skriftspråk utforsket selvhelbredelse. De ble derfor like kjent med ”Afrika” som sin egen bukselomme, billedlig skrevet, på en tid hvor europeerne ikke engang hadde begynt geografisk utforskning.
Takket være biologisk og generell medisinsk forskning vet europeisk medisin i dag mye om naturlige, organiske prosesser og hvordan de styres. Det vi derimot er tilnærmet helt uvitende om, er hvordan organiske prosesser kan gripe inn der det har gått galt, og gjenopprette de riktige prosessene, eventuelt også reparere skadene. Vi vet at det skjer, og vi vet at all moderne medisin er fullstendig prisgitt slike prosesser. Hvordan kunne vi eksempelvis utføre kirurgi hvis ikke vår organisme på egenhånd var i stand til å helbrede sårene kirurgene påfører kroppen under operasjonene? Vi skulle forblø av det minste lille skrubbsår hvis ikke noe ble gjort innenfra kroppen selv for å forhindre det.
Hvorfor kan vi ikke mer om slike prosesser, ikke engang nok til at vi har kunnet begynne å utvikle metoder eller medisiner som hjelper organismen til å opprettholde disse prosessene? Nesten uten unntak er våre metoder og medisiner enten i beste fall «et plaster på såret» eller i de fleste tilfeller en ekstra belastning for organer som lever, nyrer og hjerte. Eller de kommer i direkte konflikt med det som er selve sentralen for de naturlige helbredelsesprosessene – vårt eget immunforsvar.

Det er minst to årsaker til uvitenheten om det som stanser de farlige mutasjonene i vår kropp, og dermed om det som er i stand til å hindre kreftutviklingen hos et flertall av oss. Den første årsaken har sammenheng med det som er nevnt om forskningens hovedfokus. Det har vært viet kreftsvulstene og bekjempelsen av dem. Den andre årsaken springer direkte ut av den første og er etisk motivert: Det er nemlig aldri blitt forsket på andre pasienter enn dem som har fått den behandlingen som til enhver tid har vært ansett som den mest effektive, og som består i forskjellige former for fjerning av symptomene – enten ved kirurgi, cellegift, bestråling eller forskjellige kombinasjoner av disse metodene. Av innlysende, etiske årsaker har man ikke kunnet anbefale pasientene å ta risikoen ved å beholde symptomene gjennom et forskningsprosjekt. Dette har forhindret forskerne fra å få kunnskap om det som skjer i kreftcellene, svulstene og kroppen for øvrig hos pasienter hvor veksten i svulstene enten hemmes, stanser opp eller blir mindre og kanskje helt forsvinner gjennom selvhelbredelse. I dag finnes det bare én medisinsk betegnelse på de forskjellige formene for sykdomsforløp hvor kreftsvulstene utvikler seg betydelig gunstigere (for pasienten) enn det som kan forventes ut fra en medisinsk statistisk erfaringsbakgrunn. Alle slike tilfeller går under fellesbetegnelsen anekdotisk helbredelse – som i realiteten innebærer at helbredelsen ikke har noen kjent årsak. Hva som forårsaker anekdotisk helbredelse, som strengt tatt er en fullverdig helbredelse, vet altså legevitenskapen ingenting om.
Det finnes riktignok pasienter som av forskjellige årsaker selv har valgt ikke å gjennomføre den anbefalte kreftbehandlingen, og man kan tenke seg muligheten av at enkelte av disse kunne vært frivillige i en forskningssammenheng. For å gi seg i kast med en slik forskning må man imidlertid først overvinne en aktiv negativitet innenfor den autoriserte kreftbehandlingen overfor den ikke-autoriserte - og i tilnærmet alle vestlige land, inklusive Norge - ulovlige behandlingen. På den ene side er en slik holdning nødvendig for å hindre utbredelse av virkningsløs behandling av ikke-kvalifiserte behandlere, men på den annen side kan den samme holdningen hindre utbredelsen av virkningsfull behandling av meget kvalifiserte behandlere og forskere som befinner seg i randsonen til eller helt utenfor det autoriserte og lovlige.
For både effektivt å hindre kvakksalvere og samtidig oppmuntre til forskning innenfor sektorer der kliniske resultater indikerer at forskningen kan bære frukter, kreves en fordomsfri undersøkelse av det som skjer utenfor det autoriserte behandlingsapparatet. Isteden har man så langt avvist alt som ikke følger det skolemedisinske forskningssporet. Det tas forbehold om et mulig unntak i form av et prosjekt under Universitetet i Tromsø ved navnet NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin). NAFKAM er den eneste institusjonen i sitt slag innenfor den vestlige forskningsverdenen og ble i juni 2010 aktiv samarbeidspartner med FN-organet WHO (World Health Organization). Om NAFKAM faktisk har en fullstendig fordomsfri åpenhet ved undersøkelsen av andre former for forskning enn den som bygger på et naturvitenskapelig perspektiv, har vært omdiskutert helt fra etableringen, en diskusjon jeg ikke har forutsetninger for å delta i.

Disse synspunktene reiser i neste omgang følgende spørsmål:

Hvis det kommer en som gjennom klinisk praksis kan vise at han har funnet en metode som stimulerer kroppens egen måte å stanse de uønskede prosessene som fører til kreft, og som i mange tilfeller også kan synliggjøre at han kan reaktivere denne evnen der den er satt ut av spill, vil det norske forskningsmiljøet da være tilstrekkelig åpent og fordomsfritt til at han får anledning til å bevise i kontrollerte forsøk – forsøk hvor hele den vitenskapelige verden kan følge med på hva som skjer – om han virkelig er i stand til det?

Følg lenkene til andre klipp fra boken:

Gåten og løsningen II

ETTERMIDDAG DAG EN

Innlegget inneholder også del to av kapitlet Gåten og løsningen.

Endelig har kreftforskningen begynt å beskjeftige seg med noe annet og mer vesentlig enn å sloss med symptomene på at det foreligger en kreftsykdom !

Noe som for de aller fleste som har forsøkt denne angrepsvinkelen helt tilbake fra sykdommen fikk navn har vist seg å søke løsningen på kreftgåten fra feil side.

Bildet, som vi i et tidligere innlegg døpte «Big Pharma» - etter det lett populistiske slagordet til alternativ-bevegelsene der de stadig flere kretser omkring legemiddel-kartellet, men uten mer innflytelse enn møll rundt fyrtårn - en indikasjon på at det nok engang ser ut til at BF sikrer seg kontrollen. Både på den ene og den andre måten.
Hva den ene og den andre måten er, blir tydelig i artikkelen Er kreftens gåte løst og tyder på at det ikke bare dreier seg om møll som brenner vingene, men at det i beksvarte natten, utenfor BF-fyrtårnet synlige lyssirkel er tett i tett med ugler i mosen.

Med undertitler/ingress henviser jeg til det som etter 17. februar 2016 førte til et gjennombrudd i den folkelige interessen for det TheMa Forlag arbeider for innenfor kreftomsorgen – da vi viste til at Dagbladets nyhets-oppslag om immunbehandling av kreftpasienter var gammelt nytt for oss. En norsk-utviklet metode har pågått i «det stille» i over tretti år - etter hvert i en lang rekke land i alle fem verdensdeler.
Vår ambisjon er å forvandle «det stille» til det tydelig synlige.

Første klipp fra kapitlet «Gåten og Løsningen
Vestlig medisin har gjennom de seneste par århundrene knekket de fleste alvorlige og livstruende sykdommenes koder – i hvert fall når det gjelder symptomplagene. Kreftens gåte er derimot forblitt en gåte, på tross av de enorme faglige og økonomiske ressursene som er brukt på kreftforskning gjennom den moderne medisinens historie.

Ikke alle er klar over at det helt fra embryostadiet skjer mutasjoner i organismen som vil føre til dannelse av kreftsvulster dersom ikke noe stanser og rydder vekk disse begynnende feilkonstruksjonene. Dette arbeidet utføres kontinuerlig av noe i vår kropp, og når dette noe på et tidspunkt slutter å fungere for stadig flere av oss, kan dette føre til livstruende kreftsykdom.
Å finne og forstå hva kroppen selv utfører, eller hvilke(t) stoff(er) kroppen selv produserer som fortløpende stanser mutasjonene, vil være et første og avgjørende skritt mot en endelig løsning. Hvis man lykkes med enten å kopiere disse prosessene eller hjelpe kroppen med selv å sette dem i gang igjen, og man kan gjenta dette på en stor andel av kreftsyke mennesker, vil også kreftens gåte være løst - eller - vise seg å aldri ha vært noen gåte?!

Det er først de siste årene at uavhengige forskningsmiljøer, uavhengige av kreftindustrien og deres egne forskningsbudsjetter, har begynt å flytte blikket fra et ensidig fokus på det som har gått galt til

det som går riktig for seg.

Industriens kreftforskning har en lang tradisjon med ensidig oppmerksomhet mot det som har gått galt, og de har ensidig rettet forskningsressursene - inklusive kreftforskernes oppmerksomhet - mot symptomene.
Dette handler som oftest om siste stadium i kreftutviklingen, det vil si: når det har gått galt så lenge at kreftsvulsten er blitt en trussel for omkringliggende vev og organer og, i siste instans, for selve menneskelivet. Det er ikke unaturlig at onkologene og resten av kreftbehandlerne har vist størst interesse for denne siden av kreftproblemet, i og med at det fortløpende har handlet om å redde flest mulig liv. Men selv for en amatør som meg er det underlig at ingen av de snart utallige milliarder som industrien har brukt på kreftforskning og medisinutprøving ikke i større grad har fokusert på det som går riktig for seg - i den hensikt nettopp å hjelpe eller kopiere disse delene av prosessene.

Kreftforskningen har naturlig nok med tiden tilegnet seg mye kunnskap om hva som går galt, og hvordan det går galt. Så mye at de siden tiår tilbake har oppdaget og fått kunnskap om at det er så mange og kompliserte prosesser hvor feil kan oppstå at å hindre disse feilene utenfra, det vil si: å gå inn å flikke på kreftsykdommenes synlige resultater neppe noen gang vil føre til noen generell varig helbredende metode eller medisin. Det påtrengende spørsmålet i dag er om dette fokuset (på det som går galt) noen gang vil føre til at man lykkes med å reversere eller stoppe mange nok av disse prosessene til at det kan snu den moderne menneskehets raskt økende tilbøyelighet til å utvikle alvorlige kreftsykdommer.
Et av eksemplene på hvor langt forskningen har kommet ut fra denne angrepsvinkelen, er et dansk forskningsmiljø som i mange år har arbeidet ut fra erkjennelsen av at det som kan gå galt, er svært mangfoldig, ja, at årsakene til sykdommen innenfor samme diagnose (krefttype) kan oppvise individuelle forskjeller. Derfor er deres fremtidsvisjon, og det deres forskning går ut, å kunne produsere medisin som er tilpasset den enkelte pasient, det vil si en medisin som er målrettet mot det stedet hvor det har gått galt, og spesifikt det som i disse spesielle cellestrukturene krever reparasjon.
Utfra en rasjonell betraktning kan dette se ut som et sisyfosarbeid, og et nærliggende spørsmål er om det vil vise seg mulig å gjøre en slik fremtidsvisjon til virkelighet. Herav følger nye spørsmål:

• Hva vil det koste å utvikle en slik medisin?
• Vil andre enn verdens absolutt rikeste ha råd til å kjøpe den?

Hvis danskene har rett, har det som går galt, vist seg å være så sterkt forbundet med ytre årsaker og med det individuelle livsløpet at en ideelt sett behøver en spesielt tilpasset medisin for hver eneste kreftpasient for på en sikker og effektiv måte å kunne stanse den gale prosessen.
Det som går riktig for seg derimot, er ikke styrt av omgivelser og individuelle utviklingsprosesser. Det er en del av menneskets medfødte bagasje og er felles for alle. Den som finner det noe som ut fra naturen selv kveler sykdommen i fødselen eller kan stimulere en kropp som har mistet evnen til å gjenvinne det, har funnet medisinen for alle.

Følg lenkene til andre klipp fra boken.

Fra Diagnosens gåte

Avslutningen på den første dagen i mitt nye liv, men først Et kapittel om det som kanskje halvparten av våre barnebarn må igjennom - hvis ikke kreftsykdommene snart forebygges slik som beskrevet i flere blogg-innlegg (se Blogg arkiv).

Tillegg til blogg-innlegg 24. september

De avsnittene fra åpningen på «Har kreftens gåte en løsning» som har vært publisert etter ferien illustrerer noe som en av de stoiske filosofene, Epiktet (55 – 135) er første kilde til. Oversatt til dagens norsk:
«Det er ikke hvordan vi har det som er det sant virkelige, men hvordan vi tar det».

Det var en gedigen overraskelse for meg at pasienten forholdt seg slik til diagnosen som boka forteller om. Og helt uten å være noen spesiell tilhenger av Epiktet. Nå er ikke dette enestående, da vår nære historie byr på mange fortellinger om mer eller mindre mediakjente kreftsyke som gir uttrykk for at her skal det kjempes, om ikke til siste blodsdråpe, så i det minste til siste friske celle - med en konstruktiv oppgave og normal delingshastighet.
Det er sjelden mer spesifikt uttrykt hva kampen vil gå ut på, og det er derfor jeg bestemte meg for å innlede med en beskrivelse av hva kampen kan gå ut på.
Selv om dette kapitlet kan ha mer preg av skjønnlitteratur enn fagprosa, og de ytre omstendighetene ikke er slavisk og til punkt og prikke beskrevet, så er fortellingens kjerne og hovedtrekk – som alltid i lignende kapitler senere – den hele og fulle sannhet.

Neste kapitel er derimot en entydig fagprosatekst, om hva som gikk galt på et tidlig tidspunkt i kreftforskningens historie. Da mener jeg galt i betydningen så langt og i tilnærmet ingen grad å føre til helbredende metoder eller medisiner. «Tilnærmet» da forskningen har klart det på enkelte marginale kreftformer, blant annet kreft for barn som er den største seieren så langt for de som kjemper mot kreft på andres vegne i laboratoriene.

ETTERMIDAG DAG EN
På hjemveien begynte jeg å legge planer, veldig forskjellige fra de jeg pleide å legge. Vanligvis var de store – både i utstrekning og tid, og ikke sjelden stilte de også krav til andre som måtte hjelpe meg med å utføre dem. Denne planen skulle jeg klare å realisere selv, helt alene og ganske snart.
Da vi nådde bygrensen hadde jeg sett for mitt indre blikk at vi kunne stanse ved Meny-butikken på veien mot Østerøya og granske delikatessedisken. E. var uforberedt på å skulle være med å planlegge en lunsj nr. 2, men jeg hadde etter hvert fått et uforklarlig overskudd av tiltakslyst og gjennomføringsevne, så dette skulle jeg klare uten at hun behøvde å gjøre annet enn å være enig. I det minste late som at hun var enig i at det var en god plan. Hun kunne bare sitte i bilen så lenge og behøvde ikke engang å finne ut hva hun hadde lyst på. Det skulle jeg ta meg av.
Jeg hadde jo for lengst oppdaget at dette var en vårdag vi ikke måtte la glippe ut mellom hendene på oss i den distraksjonen som ofte følger etter påtrengende fremtidsscenarier, uansett hvor hypotetiske de måtte være. Når vi kom hjem, skulle jeg ta utemøblene frem fra uthuset og lage en sen lunsj som skulle vare lenge, med alt som hørte til, og som vi ikke kom til å glemme på en stund.
Det hadde allerede vært en lang dag. Den begynte i grenselandet mellom vinter og vår og ble etter hvert den første forsommerettermiddagen i mitt nye liv.

 With a little help 
  from my friends

                           (Lennon/Mc Cartney)

DAG 2, 18. april . Det ble en lunsj vi ikke kommer til å glemme på en stund. Vi husker nok ikke detaljene til evig tid, ikke det vi spiste, men vi kommer alltid til å huske at vi hadde det bra.
Jeg refererer selvfølgelig for meg selv og kan ikke vite hva E. tenkte og følte i bakgrunnen av vår lille feiring av den første utelunsjen dette året. Jeg spurte henne ikke og hun la ingen demper på den gode stemningen.
Selv opplevde jeg til min egen overraskelse et fortsatt jevnt stigende energinivå. Ikke noen form for overstadighet eller opp og nedturer, men en økende besluttsomhet knyttet til et valg jeg aldri hadde drømt om at det var mulig å kunne få. I hvert fall ikke i virkeligheten, helt bokstavelig - ikke bare som en metafor.

Jeg hadde engang fått livet i fødselsgave og visste ikke av noe annet. I går hadde jeg fått en ny og helt realistisk opplevelse av at jeg muligens måtte levere det tilbake om ikke lenge. Harde, kompakte instrumenter og nøytrale og nøkterne dataskjermer som korresponderte med en rynke i pannen på gastrospesialist Arne Drivenes, var nok til å fremkalle en helt ny dimensjon av selverkjennelse: Jeg kunne dø. Snart.
Kanskje jeg ikke engang rekker å være med på den turen vi hadde planlagt før jul sammen med våre så vidt voksne barn, tenkte jeg, mens jeg bar inn restene av lunsjen. Vi skulle til det nye Atlantis, det spanske øyriket ute i Atlanterhavet vest for Afrika en uke oppunder jul. Den turen ville jeg være med på. Jeg ville i hvert fall ikke være årsaken til at den ble avlyst.
Jeg valgte livet.

Jeg var konfirmert. Som ansvarlig for min egen skjebne, mens E. sakte sovnet i dekkstolen sin etter det lange og for henne sikkert litt krevende måltidet, tok jeg frem mobiltelefonen og sendte Are Thoresen en kort tekstmelding om den nye begynnelsen. Han var på vei hjem fra forelesninger for kollegaer i Tyskland og svarte at jeg kunne komme når som helst etter arbeidstid dagen etter.

En ny begynnelse II

... Fortsettes fra 26 august

Dag 1, ettermiddag
Når familien er samlet og det dukker opp medisinske eller andre vitenskapelige problemstillinger i samtalen, så er det ikke lenge før en eller annen snur seg mot E. og sier:
”Du som jobber på sykehus, du må da vite det” – hvis ikke E. allerede har kommet denne standardreplikken i forkjøpet og har oppløst problemstillingen med en detaljert og ofte faglig avansert forklaring, på grensen eller over grensen til det allment forståelige. E. er spesielt god på medisinsk biokjemi og jobber på Sykehuset i Vestfold.

Da jeg var ferdig med undersøkelsen hos Drivenes, ringte jeg til laboratoriet og ba sekretæren der oppe (3. etage) si fra til E. at jeg ventet på henne på terrassen utenfor sykehuskantinen. Mens jeg ventet, rigget jeg til to stoler, en å lene meg bakover på og en til å ha bena på, og jeg snudde ansiktet mot solen – nøyaktig på samme måte som jeg ville ha gjort selv om jeg ikke hadde fått en mulig dødelig diagnose for bare noen få minutter siden. Det var en overraskende og befriende erfaring.
Kanskje er det ikke så ille som jeg har trodd å være praktisk talt døende likevel, tenkte jeg og kjente intenst velbehag ved de virkelig varme solstrålene. Dette var stråler som ikke bare varmet opp det ytterste laget av meg, men trengte dypt inn i mitt innerste indre. Det handlet om liv, der inne, og om en livgivende kraft jeg satt så umåtelig stor pris på at jeg bestemte meg for ikke å være fullt så døende som jeg hadde vært for noen sekunder siden, kanskje ikke døende i det hele tatt lenger.
Jeg begynte virkelig å tenke over denne problematikken fra en synsvinkel som var ny for meg og som jeg hadde vært fullstendig uvitende om i det hele tatt fantes inntil for noen minutter siden, da jeg faktisk hadde fått en dødelig diagnose. Noe det kanskje ikke heter rent faglig, men som likevel var helt nøyaktig det jeg hadde fått: beskjed om at jeg var dødelig. Det var noe jeg ikke hadde vært klar over før nå, tro det eller ei, at jeg virkelig er dødelig. Og ikke bare dødelig, jeg var på dette tidspunktet langt mer dødelig enn de aller fleste som det var naturlig å sammenligne meg med.
Som en surfer på livets solfylte overflate hadde jeg tenkt at dødelighet er noe som tilhører en eventuell død. Brått ble det omvendt; at det er livet som tilhører døden – ikke døden som tilhører livet.

Mye er naturlig nok tenkt i ettertid, etter at jeg halte fram de ufullstendige stemningsrestene fra PC-en min - fra det som var en slags pasientdagbok og som jeg hadde satt meg fore å lage litteratur av. Det jeg også tenker nå og kommer til å tenke over lenge, er spørsmålet om hva solen i de salige solfylte sekundene på de harde kantinestolene hadde å gjøre med den helomvendingen i livet mitt som så smått begynte å ta form.
Ikke er det reinkarneringen av den gamle egyptiske tilbedelsen av Ra, solguden. Ikke er det den nye revolusjonerende oppdagelsen av hvordan solen på nesten mystisk vis omskaper underhudsfettet vårt til enorme mengder D-vitamin, noe som naturvitenskapelig forskning nylig har avslørt kan ha tilsvarende mirakuløse virkninger på mange alvorlige sykdommer, inklusive kreft.
Nei, her er det noe som ingen jeg kjenner til, har tenkt eller forsket på ennå. Noe som muligens enkelte av kulturhistoriens poeter har kommet nærmest. Jeg avrunder denne digresjonen med min foreløpige konklusjon:

Kan hende er det viktigst å oppleve gleden og forventningen når den ubeskrivelig herlige problemstillingen dukker opp; er det den aller siste vinterdagen eller den første vårdagen idag?

Jeg lå mellom kantinestolene og var den eneste som hadde oppdaget hvor deilig det var å sitte her ute blant snørestene istedenfor å kjenne solvarmen som noe nesten irriterende gjennom store, tykke glassruter. Hvor mye nytt det plutselig var blitt å venne seg til! Bare i løpet av noen sekunders iakttakelse av en screening og litt småprat etter undersøkelsen om hva som skulle skje videre, var livet blitt forandret og jeg blitt en annen. Så annerledes enn alt annet vi sammen hadde vært med på. Jeg ville ikke blitt mer overrasket om hele scenebildet hadde forvandlet seg og et helt nytt og ukjent univers hadde sprunget ut foran øynene mine.
Den permanent rynkede pannen til Drivenes var riktignok noe jeg ville ha kunnet forestille meg, basert på tidligere livserfaringer, men det å se den som resultatet av det vi sammen hadde sett på skjermen var nytt. Så nytt som det aller nyeste nye jeg noen gang hadde kunnet fantasere om eller dikte frem selv i mine aller mest berusede eller sinnsforvirrede øyeblikk. Pannen til Drivenes var en taust talende, konstant kontrast - til munnen og stemmebåndenes forserte forsikringer om at når dette nå umiddelbart ble fulgt opp ville det være gode sjanser for at det kunne gå bra.
Rynken ville ikke flate ut, selv ikke etter en lang og vel planlagt pause før han kom til et spørsmål han nok helst ikke ville ha stillet men så seg nødsaget til, og han stilte det på en så tilgjort nøytral måte som han overhodet var i stand til: Det lavmælte og tilsynelatende lett henslengte spørsmålet hans om hvorfor det hadde tatt nesten et år fra jeg hadde gått til lege og til jeg nå var innkalt til coloskopi, gjorde det ikke vanskelig å forstå at bak rynken - som på ingen måte kledte den unge og ellers glatte mannen - bak pannen og inne i hodet hans var det en alvorlig irritasjon over dette venteåret.

(Venteårets viderverdigheter er beskrevt i boka, men er av det som faller ut i bloggen – da den ellers ville strekke seg over vinter og vår og mere til.)

Konkret handlet irritasjonen, som egentlig var en dyp bekymring på mine vegne, om noe jeg som amatør ikke visste nok om ennå, men som jeg fikk detaljert kunnskap om av en onkolog (kreftspesialist) noen uker senere: En svulst som var blitt så stor som min, som etter mer presise målinger senere viste seg å strekke seg langs fem centimeter av siste del av tykktarmen, hadde erfaringsmessig kommet opp i så høy veksthastighet og med så stor spredningsevne til andre organer, at det året som var gått fra jeg gikk til legen og var blitt undersøkt var å regne som noe bortimot fatalt.
Der og da behøvde jeg imidlertid ikke noen kvalifisert beskrivelse fra onkolog på å forstå at sjansene for at dette faktisk kunne komme til å gå bra, på langt nær var så gode som Drivenes forsøkte å gi meg inntrykk av. Selv onkologens beskrivelse var nesten som en livsforsikring å regne sammenlignet med det jeg langt senere kom til å oppdage - da jeg fikk anledning til å legge sammen to og to, fikk innsyn i det korrekte foreliggende statistiske materialet og der kunne kombinere de statistikkene som var aktuelle å kombinere i mitt tilfelle. Jeg fant frem til riktig prosentsats for sannsynligheten for overlevelse, noe som egentlig bare ga den eksakte kunnskap om at her måtte det enten et mirakel til, eller å finne en helt ny og effektiv behandlingsmåte som dessverre ennå ikke blir tilbudt norske kreftpasienter. En gnist av håp om et tilbud i form av å få anledning til å delta i et forskningsprosjekt – i aller siste øyeblikk. Det håpet som alltid mennesker i min næværende livssituasjon vil ha.

Ingenting av dette opptok tenkningen mens mens jeg lå under solens velsignelse og ventet på E, for jeg hadde ennå ikke sett en eneste kreftstatistikk eller satt meg inn i legenes hjelpeløshet hver gang de ble konfrontert med en ny pasient med fremskreden kreftutvikling.

Selv med lukkede øyne mot solen var det ingen tvil lenger - dette var definitivt en vårdag. Det ble to minutter i et slags enerom med naturen før jeg ble sendt ut av kontemplasjonen av lyden av den tunge terrassedøren som dro seg igjen ved egen hjelp.
E. sto der i den hvite frakken sin, noe som gjorde henne til en helt annen enn den E. jeg vanligvis var gift med. Og etter den korte, saklige beskjeden kunne jeg fortelle at fornemmelsen av skjelvinger i kroppen, som jeg hadde kjent da jeg gikk ned trappen til første etasje, gjennom kantinen og ut på terrassen, hadde gått over da jeg fikk rigget meg til i stolene foran solen. Jeg fortalte også at jeg var usikker på om skjelvingene kom av kombinasjonen av å ha fastet og drukket to liter saltvann sammen med noe annet som garanterte at tarmene ble skylt helt rene, og deretter den ubehagelige coloskopien, eller om skjelvingen skyldtes resultatet av undersøkelsen.
Etter en pause, uten en lyd eller endring av våre posisjoner og uttrykk, gikk jeg rett over til den teknikken jeg hadde lært av Drivenes; fortalte at det sikkert kom til å gå bra, osv. og om hva som skulle skje de nærmeste ukene. Jeg sa ingenting om den permanente rynken i pannen til Drivenes og om at han, uten egentlig å ville det, nærmest i klartekst hadde formidlet at utsiktene hadde vært annerledes hvis jeg bare hadde kommet et år tidligere. Da måtte jeg også forklart E. at min egen vurdering var at det var bra som det var, og hvorfor jeg mente det var bra at jeg ikke hadde fått diagnosen før denne første fine vårdagen. Jeg visste fra flere tiårs diskusjoner at E. var altfor lite innstilt til å inngå kompromisser med sin vitenskapelige legning og faglige bakgrunn til å kunne se noen trøst i mine synspunkter – spesielt i denne situasjonen, som nok enda mer for henne enn for meg var blitt et spørsmål om liv eller død.
Deretter ble det ikke så mye mer å snakke om. E. tørket tårene og foreslo at hun skulle hente en salat og litt te fra kantinen til meg. ”Og til deg selv,” ropte jeg etter henne, ivrig etter å dytte noe ned i det dype hullet som brått var oppstått etter den alvorlige bristen på omsorg jeg hadde vist henne ved å få en slik sykdom.

Følg lenkene til andre klipp fra boken.

En ny begynnelse.

Fra de første sidene av en kreftpasients dagbok

Here, there and everywhere
Lennon/McCartney

Dag 1.
Det har vært en lang dag. Den begynte i grenselandet mellom vinter og vår, og ble etter hvert den første forsommerettermiddagen i mitt nye liv.
Jeg er hjemme hos meg selv, hovedperson både i mitt nye liv og i denne fortellingen. Et sideblikk på den julianske kalenderen viser at den begynner fjortende april to tusen og syv.

Morgenturen til postkassen var opplyst av både sol- og snøflekker, og møtet mellom morgenen, huden og de andre sansene pirret den årvisse usikkerheten om dette egentlig var en sen vinterdag eller en lenge etterlengtet vårdag. Det ville etter hvert vise seg.
Denne dagen var ikke som andre dager, og jeg hadde en forsterket oppmerksomhet om det som sto meg nærmest – selve tilværelsen, været og de fornemmelsene jeg møtte verden med i åpningen av en ny dag.
I dag var verden enda litt nærmere enn vanlig, og jeg var helt sikker på at jeg hører hjemme her.

Det ble motsatt for meg med det som er lenger borte, der det er avstand eller et mellomledd, en som formidler. Det som ikke var helt nær, det var i dag helt fjernt, og jeg hadde liten glede av lokalnyhetene. Jeg glemte hele tiden det jeg akkurat hadde lest, måtte lese om igjen – fordi jeg ikke klarte å fortrenge forestillingen om at jeg snart skulle få et kaldt metallredskap stukket langt inn i kroppen.
Jeg la fra meg avisen og ble sittende idet jeg misunte dem som kunne fortsette å være dypt engasjert i spørsmålet om dette ble dagen da vinteren sluttet eller våren begynte. Som kunne dele morgenhygge og oppmerksomhet om det som engasjerte representanter for byens politikere, politiet, handelsstanden og kulturarbeidere – og andre som delte sine synspunkter på ditt og datt med de andre abonnentene av Tønsbergs Blad.
De som sto fast i mitt hode, var at jeg om snaue tre timer skulle få avansert teknologi inn gjennom det hullet i kroppen jeg så langt har hatt minst interesse av å utforske. Jeg har aldri sett det eller brydd meg om det, før det etter hvert tvang meg til å ta det på alvor.
I snart to år har det vært tegn til avvik av varierende ubehagelighet omkring og innenfor denne åpningen. I nedtrykte øyeblikk har det gitt meg alvorlige bekymringer.

Først tenkte jeg som de fleste, at dette var forbigående. Det var det ikke. Det var forverrende – og forvirrende. Vekselvis truende, livsfarlig, vekselvis uklar prognose og noe som egentlig ikke tilhørte nåtiden, men en hypotetisk fremtid.
De forbigående, alvorlige bekymringene ble etter hvert mindre forbigående og mer alvorlige, noe som gjorde at jeg en dag tok mot til meg og fortalte min kjære E. at jeg en tid hadde registrert urovekkende forandringer i fordøyelsen.
Da jeg hadde fortalt hele historien, visste jeg samtidig at det ikke var noen vei tilbake. Dette kom definitivt ikke til å forsvinne av seg selv, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om: bestilte time hos fastlegen og fikk den en gang på forsommeren 2006.

Første gang jeg var på sykebesøk, i slutten av 50-årene, het det Tønsberg Sykehus. Da jeg for ikke mange år siden var innom sykehuset på egne vegne, hadde det blitt minst dobbelt så stort og skiftet navn til Vestfold Sentralsykehus. Nå har det minst doblet seg en gang til og heter SIV, forkortelse for Sykehuset i Vestfold, noe som kan tyde på at det snart blir det eneste sykehuset i fylket. Selv om det har vokst til en helt annen størrelsesorden på femti år, har det ut fra behovet for sykehusbehandling blitt mindre. I oppveksten hørte jeg aldri om ventelister for å få behandling eller om korridorpasienter. At nødvendig hjelp ved sykdom har blitt en begrenset samfunnsressurs, fikk jeg for alvor bekreftet da jeg etter overraskende lang tid fra jeg hadde meldt meg hos fastlegen, fikk en telefon fra sykehuset om at jeg hadde lovfestet krav på behandling etter tre måneder, men at jeg ikke kunne få det likevel. Det var ikke kapasitet nok på sykehuset til å sikre meg mine lovfestede rettigheter til sykehusbehandling. På spørsmål om hvor lenge jeg måtte vente, fikk jeg til svar at det var det umulig å si noe om. Hun som ringte, sa at jeg kunne velge om jeg ville vente til det ble plass i Tønsberg, eller om jeg ville kontakte andre sykehus for å undersøke om det var bedre kapasitet andre steder i landet.
Å ringe rundt til sykehus i andre landsdeler var jeg ikke i humør til.

Etter mange års amatørfaglig interesse for helseproblematikk, hvor sykdomskomplekset kreft underlig nok var det jeg hadde vært mest engasjert i, var jeg kommet frem til at diagnosen var et av de farligste aspektene ved sykdommen. Det som opptok meg, var de følelsesmessige og psykiske reaksjonene som forestillingene knyttet til diagnosen og symptomene utløste hos pasientene. Dette hadde jeg vurdert som potensielt like farlig for videre vekst i svulstene og spredning til andre deler av organismen, som andre kjente faktorer. Istedenfor å være et varsel om behov for endring, slik jeg mener de fleste sykdomssymptomer med fordel bør forstås som, er diagnosen for mange et varsel om for tidlig død. Det å få konstatert disse symptomene på den måten det vanligvis skjer, mente jeg kunne være et så stort tilleggsproblem at det i mange tilfeller kunne svekke den sykes egen mulighet for å hjelpe seg selv gjennom sykdommen på en målrettet og meningsfull måte. Jeg var kommet dit at hvis jeg fikk den diagnosen jeg i verste fall kunne komme til å få, mens jeg allerede var nesten nede i kjelleren og ytterligere svekket av de depresjonstendensene som de siste to–tre årene hadde kommet i tillegg til ME-symptomer, ville jeg egentlig nærmest være ferdig før jeg fikk begynt på noen behandling.
Ingen lystelig situasjon akkurat, og jeg hadde i fantasien lenge sett for meg en periode med slåbrok og tøfler, hvor jeg stabbet omkring – stablet på bena etter en utmagrende og ytterligere krafttappende medisinsk behandling. Kanskje en kort friskmelding og tilsynelatende friskhet før det poppet opp igjen – her, der og alle steder.
Here, There and Everywhere av Beatles ble en slags trøstesløs trøstesang i hodet hver gang jeg så for meg fremtidens mest utfordrende scenario: Ingen fremtid overhodet.

Sykehuset i Vestfold er lyst, åpent og imøtekommende. Det har en god atmosfære, selv om tyngden og usikkerheten som preger noen av pasientene en møter i foajeen, lett kan føre til en stemningssenkning. På tross av møtet med bandasjerte og rullestolsittende pasienter allerede utenfor inngangen, pasienter som tydeligvis ikke hadde noe bedre sted for å røyke, og på tross av alvoret i mitt eget ærend, bevarte jeg den naturnære stemningen jeg hadde med meg fra den mulige vårdagen eller en av de siste vinterdagene på Østlandet. Den naturgitte, avstandsskapende evnen som ligger til mennesker, medførte at jeg så meg selv utenfra, på samme måte som om jeg hadde vært i den mer privilegerte posisjonen av å komme dit på sykebesøk.
Fortrengning kaller psykologene det, men det er i det minste en naturlig prosess, langt fra en kunstig fortrengning av typen b-preparater som valium og lignende.
Da jeg passerte foajeen og fulgte pilen mot gastrologisk avdeling mot trappen opp til annen etasje, reflekterte jeg over om det positive inntrykket jeg hadde av sykehuset, var noe som allerede hadde satt seg i veggene, et uttrykk som i dette tilfellet viser til en sykehuskultur med stor omsorgsevne, eller om dette inntrykket mest hadde med meg selv å gjøre – om jeg gjennom vinteren hadde lyktes med å bearbeide forestillingen om meg selv i slåbrok og avkreftet subbende bort til aviskiosken …

Jeg skal ikke lenger hale det ut eller skrive det inn på et sidespor, slik jeg muligens først forsøkte å tie det bort:
Straks etter at instrumentet var kommet innenfor åpningen i kroppen og lyset kom på skjermen til venstre over der jeg lå, og som både gastrospesialist Arne Drivenes og jeg stirret stivt på, fikk jeg øye på en klump småruglete kjøtt som jeg umiddelbart forsto opprinnelig var fremmed for dette området av meg. Jeg kikket til høyre, på Drivenes. Han hadde antakeligvis ikke fått det samme lille ekstra hjerteslaget som meg, men så minst like bekymret ut. Uttrykket og måten han lenge førte instrumentet frem og tilbake i dette området bekreftet stilltiende at dette var en stor – i hvert fall var den veldig stor på skjermen – lite pen og helt overflødig ansamling av formløst og formålsløst cellevev.

Følg lenkene til andre klipp fra boken.

Nye, interesserte lesere kan finne mye om den behandlingsmetoden TheMa Forlags redaktør har benyttet ved å gå i arkivet Blogg-arkiv og oversikt nederst på denne siden, eller grave dypere i artikler på nettsidene.
Merk at ikke alle artiklene finnes ved hjelp av menyen, men ved lenker etter hovedartiklene som menyen er linker til.

Hvis dette har vært en overraskende og troverdig introduksjon så langt, så er det i bøkene en vil finne den grundige dokumentasjonen som det ikke blir plass for i korte blogg-innlegg - som skal være lesbare og forhåpentligvis vekke interesse, spesielt for dem dette angår mest: Kreftpasientene og deres nærmeste.
Kjøp bøker
Nå også fra Antropos bokhandel: www.antropos.no