En reise til Venezia, og videre...

MEDISINMESTRING I

- en reise til Traviso, Venezia og videre …

Fra et mulig forord
«Reisen begynner egentlig i Hobbit-land sammen med The Freedomfighters (der det snakkes éngelsk, i betydningen engel-sk). Fordi den lange utdanningen i faget medisinmestring*) begynte halvannet år senere, våren 2012, i den før-venezianske oldtidsbyen Traviso, en by på fastlandet med før-Veneziansk opprinnelse – med aner helt tilbake til tider ingen mennesker i dag vet noe om.

*) Medisinmestring er ennå ikke et fag det undervises i på videregående skole, men er uansett en ferdighet gjennomsnittsmennesket i det tredje årtusen etter Kristus vil være avhengig av å tilegne seg for å forhindre at moderne medisin påfører oss mer helseplager og helseskader enn våre ytre og indre forutsetninger normalt skulle tilsi. Dette faktum ble jeg for alvor vekket til i mitt aller første møte med en smerteklinikk på norsk sykehus. Etter to store gastrokirurgiske inngrep ble jeg offer for den postoperative lidelsen nevropatiske smerter – en indre form for det folk flest kjenner som fantomsmerter.
Til forskjell fra andre smertelidelser, har ingen smertelindrende legemidler noen positiv effekt på nevropatiske smerter. Tvert imot vil de kunne forsterke smerteopplevelsen. Det skjer når nerveimpulser generelt svekkes og de «falske» smertene trer tydeligere frem i relieff til nummenheten i det samme området.
Hjelpen jeg fikk var en anbefaling om å ta større doser av det preparatet jeg i samarbeid med min fastlege hadde funnet frem til hadde en positiv effekt. Det var legemiddelets nerveberoligende effekt som så langt hadde gitt megnoen timer lindring i den tiden på døgnet jeg behøvde det mest. Heretter skulle jeg altså ta «medisinen» 2 – 3 ganger daglig for å oppnå effekt gjennom hele døgnet.
Som over middels helse- og medisin-interessert visste jeg godt at dette ville føre til økt toleranse (behov) og til den velkjente spiralen mot uakseptable mengder i forhold til kroppens tålegrense. Da jeg tok opp dette var svaret:

"Da går vi bare over på et annet preparat til du eventuelt kan komme tilbake på det du nå bruker etter noen måneden."

"Det eneste vi så langt vet har effekt", tenkte jeg, og fulgte for første gang mitt eget hode, ikke legens.
Med det jeg vet i dag, seks år senere, priser jeg meg lykkelig for denne avgjørelsen, og jeg tillegger den en av hovedårsakene til at jeg fremdeles lever, og har et godt liv - på grunn av min egenopplæring, så langt over seks år - i det nye medisinfaget:
Medisinmestring.

Vi vet at allerede på 300-tallet e.kr. hadde kristendommen slått slik rot i Tarvisium, Travisos første kjente navn, at den hadde fått egen biskop. At Traviso opprinnelig var bebodd av folkeslaget Venetarene bekrefter den flere tusenårige kulturelle bakgrunnen for den eventyrlige bystaten ute i Adriaterhavets langgrunne skjærgård - beskyttet av bølgebryteren av slam fra slettelannet innenfor, og som flere mindre elver hadde ført med seg gjennom årtusenene før menneskenes nybrottsvirksomhet. Fra noen lave øyer som ennå ikke var blitt havbunn ble nesten en tiendedel av det som i Middelalderen fikk navnet Venezia-lagunen gjennom de mest løfterike århundrene for dette området til bebygget land.
Venezia fikk formell bystatus 25. mars 421.
Sitat slutt.

Istedenfor å reise videre i geografien sammen med Thea Marie - den ene hovedpersonen i manuset - måtte jeg vinke farvel, snu meg og ta fatt på det forlagsarbeidet vi måneden før såvidt hadde rukket å begynne et samarbeide om, hun med venstre og jeg med høyre hånd.

Fra vår siste reise sammen - i hvert fall i geografien

Natten, to-år etter at hun dro, etter en smertefull uke sammen med hele familien hennes/vår der vi siste gang var sammen med henne, ble jeg brått alvorlig syk. Det var som et usynlig egg gradvis lukket meg inne, utenfor virkeligheten. Etter ti dager uten mat, uten diagnose eller effektiv legehjelp hadde “skallet” lukket seg rndt meg.
Den attende dagen sprakk det:

HVA KOMMER UT
(av egget)?

Det gammel-hebraiske JHVE, hun*)
som i norsk oversettelse betegnes
"Jeg Er Den Jeg Er"
- som greske vise menn
i oldtiden kjente som "det
som gjør det mulig
å se" …

... I diktet - redusert
eller opphøyet til
Det Som Er, til
det som ga meg
en ny sjanse.

Skallet åpnet seg enda en gang, satt
meg ut i livet igjen
i et høydedrag ovenfor Helbredelsestranden
- Playa del Cura, på
Gran Canaria..

Natten til den attende dagen sprakk
skallet og jeg så hvorfor
jeg kunne se. Det
var bare å vente på demringen.
Stå opp og begynne
å skrive.

*) Hunkjønnsord på hebraisk

Etter den attende natten visste jeg både hva det skulle stå i neste Facebook-innlegg, i Bloggen, i diktet, og at jeg skulle gjenoppta arbeidet med den boken som på en måte ble delt i to 2. februar 2015.
Det var den morgenen vår sønn ringte meg i mitt helsemotiverte vintereksil i Agaete, en liten hvit landsby på nordveskyste av Gran Canaria, og fortalte at søsteren hans, Thea Marie, var død.
Alt som vites her om hennes og hennes “medsøstres” - de unge, ubefestedes - manglende mestring av bevissthetsforvandlende medisiner står å lese om på hennes forlags nettsted: Første kapittel.

Idag , på den tjuetredje dagen, har jeg om igjen overvunnet min medfødte generthet og i bloggen for andre gang trådt delvis frem fra skyggen som den jeg er.

Del 2* av "MEDISINMESTRING - en reise til Venezia, og videre ...*

Oldtidsbyen Tarvisium (Traviso)

Inngangsporten til fortellingen om Vulkanen (såret som ikke vil gro) og til øyriket Venezia

I og med at Stein Mehren ikke har skrevet noe dikt om de stakende og padlende, og fordi innfallsporten til Venezia, gamlebyen i Traviso, ble forsert på sykkel, så ...

... Salige er de syklende. I sjøer av duft gjennom marker som svimer i kornsus og sol.
I nedoverbakkenes frinav, med håret i vinden
Overalt, selv inne i skogen, hører de
den store sangflaten havet suse i løvtaket over dem.
Stein Mehren 22. april 2012

Å sykle rundt i gamlebyen i Traviso, eller opprinnelig Tarvisium, ved siden av E. som spaserer - det er ikke hverdagskost. Det er en førstegangserfaring, og fordi jeg var så heldig at den falt på en søndag, kan jeg sykle etter klangen av dumoen (domkirken) og slippe å utfordre den prestisjen jeg har opparbeidet på bakgrunn av en stedsans som fremstår nesten som overnaturlig for E. Dette skyldes hennes egen helt naturlige, medfødte og kanskje nedarvede, mangel på orientering av seg selv i forhold til kart, øst og vest, solens gang over himmelen og andre selvfølgeligheter - for oss som ikke engang kan huske noen gang å ha manglet disse evnene.
E. ser det som like naturlig ikke å ha stedsans, og hun vurderer meg, metafysikeren i familien, som overnaturlig også i det som oftest å være helt innforstått med hvor jeg er – også i den fysiske og helt naturlige eller urbane verden. Jeg må innrømme at det selv etter et snart uendelig langt samliv styrker selvfølelsen å la henne forbli i sin tro. Ja, jeg må også innrømme at jeg til og med kan finne på å styrke denne troen ved å trøste henne når hun har gått seg vill, med at det bare skyldes at hun verken har vært speider eller orienteringsløper, og heller ikke er blant dem som vurderer det å vite hvor en befinner seg som minst like viktig som å befinne seg der. En gang tilføyde jeg ”og som muligens kan skyldes at du er kvinne”, med referanse til det jeg hadde lest om gener vi har arvet fra steinalderforfedrene våre, og hvor genforskerne støtter seg på arkeologenes overbevisning om at mennene dro av gårde på jakt og i krig med naboene sine og på den måten opparbeidet spesielle evner til å finne veien hjem igjen – mens kvinnene var hjemme og passet barn, lagde mat og feide hulen.
Den forklaringen kommer jeg aldri til å benytte mer, og jeg har sansen for E.s iltre utbrudd om hvordan i all verden arkeologene kunne vite det. Kunne de kanskje fremdeles kjenne lukten av om det var hann- eller hunnmennesker som hadde beveget seg langs de for lengst igjengrodde stiene de satt og gravde i. Resten av akkurat den storbyferien, hvor dette ble drøftet, var det ikke lenger noen fordel med god stedsans. Den var faretruende nær å ha blitt snudd til en maskulin funksjonshemming. Heldigvis er dette for lengst også arkeologi. Det vil si: potensiell arkeologi, for det er ingen av oss som graver i den. Og på denne byferien er vi trygt tilbake i rollespillet vårt – jeg foran og E. to meter bak, stadig masende om at jeg sykler altfor fort. Jeg kan, som vanlig, ikke la være å gi uttrykk for min rasjonalitet ved å svare.

• Du går akkurat like fort som jeg sykler. At du går to meter bak og ikke ved siden av, slik du pleide den gang jeg ikke behøvde sykkel, velger du selv.

Som vanlig lot hun som hun ikke hørte hva jeg sa, og som vanlig tok det et par hundre meter før en av oss fant på noe helt annet å snakke om. …

Så forflytter jeg oss til etter besøket i domkirken, hvor jeg mimrer litt om hvorfor i all verden jeg har bestilt et hotell i Traviso som låner ut sykler til gjestene:

De første fremmede omgivelser for den tilstanden som nærmest bokstavelig talt hadde skreket etter en medisin et år tidligere enn nå (her og nå i fortellingen er påsken 2012), mens reisen etter det første smerteanfallet på ettervinteren i 2011, den jeg hadde mast meg til for å få avgjort om det var den vannrette snoen i Norge som ga litt ekstra reumatiske utslag eller om smertene varslet en ny omgang med kreft - den reisen gikk mye lenger vest. Den endte ved en strand syd for Malaga, kulturbyen som dengang var «lokkematen», men som utviklingen av mine smerter etter reisen forhindret at vi fikk så mye som en halv dags ekskursjon til.
At jeg brukte kulturbyer som lokkemat hvis jeg ville ha selskap av E. på mine reiser til en strand, havet og solvarmen, når bjerkeløvet gulnet og begynte å falle av trærne, hadde nok vært litt ufint hvis det bare hadde skyldtes mine arvede anlegg for reumatisme. Men det var også noe - som jeg ikke visste hva var i de mer enn 20 årene reisene ikke bare fjernet reumatismen - som gang på gang også retarderte kreftsvulsten i tykktarmen som, spesielt om vintrene ga kaotiske utslag i nedre del av fordøyelsen min.*) Inntil jeg kom meg noen dager et sted som lå nærmere solens helbredende kraft og fordøyelsen for en tid normaliserte seg igjen.
Dette trodde selvfølgelig ikke min naturvitenskapelig skolerte E noe på, hun som til overmål har arbeidet på sykehus hele sitt yrkesliv og er helt fremmed for at det er andre enn gastrospesialister som kan avgi en slik diagnose, ikke pasienter selv. Den sikreste metoden var derfor å nevne en eller annen by det var skrevet guidebøker om, og hvis det samtidig pågikk en utstilling av en av de S T O R E der, da spisset hun alltid ører og fant frem årstimeplanen sin. Var det en slik by ikke altfor langt fra en strand, en det ikke engang behøvde å være noe navn på, bare det var sol, salt hav og åpne horisonter der, da kunne hun forlate det langt tryggere, velkjente hjem kjære hjem opptil en uke av gangen uten at jeg behøvde å overtale – bare «tale», snakke litt høyere enn vanlig om muligheten, kanskje plusse på litt om noen billige billetter eller nedsatte charterturer i nærheten. Deretter handlet det bare om å legge frem en god plan for fordeling av kultur og rekreasjon neste gang jeg luftet tanken høyt.

På den reisen, hvor jeg ennå ikke hadde oppdaget syklingens velsignelser, var det dobbelt flaks at jeg hadde funnet et hotell like ved havet, fordi jeg etter reisen fikk så store smerter av å gå at jeg til nød klarte å gå de få skrittene ned til sanden og saltvannet ved horisontenes fred og lindring – nå når det ikke var en eneste turist der. Bare en fattig marokkansk emigrant som så sitt snitt til å stjele sekken med all underholdnigen min, bok, musikk + en genser til etter solnedgang-cavaen, mens jeg noen sekunder lukket øynene og så ut som jeg sov. Dette kunne han virkelig, og da jeg trodde jeg førte den døsige armen ned i sekken etter boka, og bare støtte på luft, var han allerede ute av syne.
E.s sekk med cavaen hadde hun heldigvis fremdeles på ryggen så vårt ferie-rituale, cava til solens pris, ble heldigvis ikke forstyrret. Tilbake på hotellet gjorde jeg min første oppdagelse angående det legene lett nedsettende betegner som «selvmedisinering»: Da jeg begynte å få såpass vondt igjen – merk: «vondt igjen» - at jeg foreslo å spise på tapas-baren vi så tvers over gaten for balkongen vår istedenfor å se etter en mer innbydende restaurant, oppdaget jeg at jeg hadde hatt dagens minst smertefulle timer mens formiddagens innvortes og utvortes smertestillende (piller eller paracet- og lidokain salve) bare hadde gjort vondt verre. De skapte bare et mer intenst fokus mot der det smertet. Av det leste jeg meg til via adskillige nettsteder at dette med stor sannsynlighet handlet om nevropatiske smerter, «fantomsmerter» på folkemunne – vanlig etter amputasjoner men en sjelden smertelidelse innvendig, og som ingen former for smertelindrende medisiner pleier å ha noen positiv effekt på, snarere tvert imot. Bedøvelse av nervene der smertesignalene utløper fra setter de psykiske feiltolkningene (av hjernen) av signalene ved berøring (ytre smerter) eller bl.a. bevegelser rundt avkuttede og/eller feilskjøtede nerveender (indre, etter operasjoner) i relieff til den korrekte tolkningen av de bedøvede friske nervene i området.
Men det jeg nå i tillegg hadde oppdaget, etter at både marokkaneren og den gyldne solskiven var forsvunnet, uten en lyd, var at cava, den spanske sprudlende hvitvinen med gullpapir rundt den forseglede korken, faktisk gjorde litt av det jeg hadde regnet med at medbrakte piller og kremer med paracetamol og ibuprofen skulle ha utrettet, da jeg, som den medisinvegrer jeg var – den gang - ikke hadde villet forsøke noe slikt før jeg fikk konstatert om smertene var utslag av den klimaoverfølsomhet som da eventuelt ville gitt merkbar bedring allerede første ettermiddagen ved havet i den tempererte klimasonen.
At dette sannsynligvis var nevropatiske smerter var en litt «bob-bob» oppdagelse. På «bob»-siden: Ikke noen bedre lindring foreløpig enn cava eller tilsvarende, som jeg også hadde 30 års vegring mot å nyte for mye av bak meg + dårlige fremtidsutsikter, ofte kroniske og livsvarige smerter. Men på den andre «bob»-siden:
Ingen ny runde med kreft !

*)Nevnt her for nye lesere og andre som ikke er kjent med den massive forskningen som etter den første store amerikansk-canadiske studien i 2007 som openbarte sol og D-vitaminers enorme forebyggende og delvis også helbredende effekt på alle kreftsykdommer som senere er underlagt tilsvarende studier.
Finn flere blogg-innlegg om Sol- og D-vitaminets potensiale i blogg-arkivet:
Blogg-innlegg 20. mai Kan 3 av 4 krefttilfeller i Norge forebygges?
Blogg-innlegg 27. mai Kan vi vaksineres mot kreft?

Tredje klipp fra MEDISINMESTRING - En reise til Venezia, og videre ...

Hvorfor avhengighet er vårt felleskulturelle særtrekk

og koffein er noe langt mer enn *bare et bagatellmessig nytelsesmiddel*

... Neste skriveøkt finner sted på den mest minneverdige kafeen jeg hittil har besøkt. At det ikke endte med at jeg bare gikk rett forbi uten å legge merke til den helt spesielle beliggenheten, noe jeg også gjorde, først, men hvor jeg nå får oppleve atmosfæren og omgivelsene her, skyldes noe så prosaisk som et tog – som står stille.

"Joda, det kunne jeg vært, kjære E. Helt klar for Venezia ..."

Vi var nesten tilbake ved hotellet igjen, hvor hun etter raskt å ha saumfart den type horisont som er synlig ute i gatemylderet, kom til at å plassere meg på en liten ute-café ved kanalen utenfor bymurene var den desidert beste løsningen på den utfordringen vi møtte i starten på neste etappe på reisen vår.
Kafeen var foreløpig tom, bortsett fra en ung jente som denne søvnige søndags-formiddagen var i ferd med å rulle opp metallgardinene utenfor inngangsdøren og vinduene.

"... hvis det bare ikke hadde vært for denne idiotiske togstreiken, og akkurat i dag(!!), så hadde jeg vært klar for Venezia som bare det. Jeg hadde faktisk nesten vært der allerede – i hvert fall ute ved kysten, sett havet igjen."

E. overhørte meg suverent. Omtrent som om hun la et pledd over mine lite bevegelige ben - som om det ville gjort saken bedre, det var ikke den friske vårluften, "trekk" som de gamle i gamle dager ville kalt det, som plaget meg - ba hun meg, for mitt eget velbefinnendes skyld, slappe av på dette idylliske stedet istedenfor å være så opptatt av hvor jeg ikke befant meg.

"En cappuccino, kanskje – når damen er klar til å starte opp kaffemaskinen sin?"

Hun visste akkurat hva som skulle til for å snu det igjen. Min overdrevne irritasjon, noen ganger grensende til opphisselse, når enten de reelle utfordringene blir i største laget for meg, eller når det nærmer seg tiden for en ny pille, som jeg hadde lært meg å strekke så langt som mulig, slik at det ikke bare var det voksende frsaværet av nerveberoligende effekt, men hvor også økningen i det fysiske smertenivået blandet seg med regelrette abstinenser, slike jeg tidligere trodde bare rusmisbrukere fikk når de var blakke eller forsyningene av rusmiddelet de var blitt henfallende til sviktet av andre årsaker.
Denne tilstanden av begynnende abstinens hadde jeg nærmest intuitivt funnet ut hvor viktig det er å utholde, en time eller to mellom pillenes virkning, for ikke hele tiden måtte øke doseringen. Det være seg Sobril/Valium eller andre, mindre kjente vanedannende preparater - som jeg unnlater å nevne navnet på for ikke å gå legemiddelprodusentenes ærend. Jeg overlater til ansvarlige leger å vurdere når helsetilstanden tilsier at slike navn bør nevnes, helst også sammen med oppskriften/hovednøkkelen til mestring av medisiner som har en utpreget tendens til etter forbausende kort tid å mestre brukeren isteden. Dessverre er jo tildeling av ansvarlige fastleger tombola og lotto, så derfor fikk jeg her blant hyggelige ender og inspirerende cappuccino øynene opp for betydningen av å gjøre pasientene selv ansvarlige – for sin egen helse.
De som ikke har en ansvarlig lege, men en uansvarlig en, som slurver angående sin avgjørende rolle for å hindre toleranse, tilvenning på en måte som betyr at en må øke dosen for å opprettholde effekten – de som ikke trakk noe vinnerlodd må settes i stand til å klare seg likevel. Klare seg selv, og basert på sine egne erfaringer med medisinens effekt og alt hva det innebærer av variabler, å kunne overprøve reseptens «en til to, to til tre ganger om dagen» for som individ, med helt individuelle symptomer og behov for mengde medisin, ikke utsette seg for overdosering. Hva som er overdosering avgjøres nettopp av om doseringen resulterer i toleranse, ikke bare den som handler om en første tilvenning opp mot et stabilt nivå, men det som er spesielt ved det medisinske toleranse-begrepet: at økningen gjerne fortsetter til over kroppens tålegrense for rensing av den gift som selv den minst giftige medisin blir for kroppen bare dosen blir stor nok
De som ikke har en ansvarlig lege, men en uansvarlig en, som slurver angående sin avgjørende rolle for å hindre toleranse, tilvenning på en måte som betyr at en må øke dosen for å opprettholde effekten – de som ikke trakk noe vinnerlodd må settes i stand til å klare seg likevel. Klare seg selv, og basert på sine egne erfaringer med medisinens effekt og alt hva det innebærer av variabler, å kunne overprøve reseptens «en til to, to til tre ganger om dagen» for som individ, med helt individuelle symptomer og behov for mengde medisin, ikke utsette seg for overdosering. Hva som er overdosering avgjøres nettopp av om doseringen resulterer i toleranse, ikke bare den som handler om en første tilvenning opp mot et stabilt nivå, men det som er spesielt ved det medisinske toleranse-begrepet: at økningen gjerne fortsetter til over kroppens tålegrense for rensing av den gift som selv den minst giftige medisin blir for kroppen bare dosen blir stor nok

De som ikke har en ansvarlig lege, men en uansvarlig en, som slurver angående sin avgjørende rolle for å hindre toleranse, tilvenning på en måte som betyr at en må øke dosen for å opprettholde effekten – de som ikke trakk noe vinnerlodd må settes i stand til å klare seg likevel. Klare seg selv, og basert på sine egne erfaringer med medisinens effekt og alt hva det innebærer av variabler, kunne overprøve reseptens «en til to, to til tre ganger om dagen» for som individ, med helt individuelle symptomer og behov for mengde medisin, ikke utsette seg for overdosering. Hva som er overdosering avgjøres nettopp av om doseringen resulterer i toleranse, ikke bare den som handler om en første tilvenning opp mot et stabilt nivå, men den som er spesiell ved det medisinske toleranse-begrepet: at økningen gjerne fortsetter til over kroppens tålegrense for rensing av den gift som selv den minst giftige medisin blir for kroppen bare dosen blir stor nok
Dette Handler generelt og ikke bare unntaksvis om liv eller død for pasienter med alvorlige kroniske smertelidelser og hvor fravær av lindring resulterer i et så høyt antall selvdrap at det var et sjokk for meg som tilhører risikogruppen å lese den. I og med at forutsetningene bak en slik statistikk er vanskelig å definere er den heller ikke noe jeg vil sitere på annen måte enn at «mørketallene» for vår risikogruppe er av de mørkeste.
Det var dessverre i en slik fase, i det plagsomme mellomrommet mellom to piller, jeg var kommet da vi steg ned mot «undergrunnen», der tog gjerne kommer og går, og hvor planen var å ta de neste milligrammene når jeg satt trygt opplent mot hjørnet i en forhåpentligvis ledig to- eller tre-seter - at lynet slo ned i nervesystemet mitt.
I samme øyeblikk som det gikk opp for meg at de sirka to hundre meterne til fots, fra hotellresepsjonen til «togresepsjonen», eller tog-for-hallen, var forgjeves viste min plageånd, eller plagefantomet (etter det folkelige navnet på nevropatiske smertlidelser: «fantomsmerter») sitt sanne psykosomatiske jeg: Bare tanken på å måtte fortsette å gå, inn i det uvisse, doblet – for å ta et slags tall på noe som egentlig ikke kan telles – opplevelsen av smertenivået seg.

Det går heldigvis sjelden så ille som nervesystemet synes å tro. Stedet E. hadde funnet for å vente på neste transportmulighet - en buss kanskje – var virkelig et sted å kunne vente litt uten hele tiden å sitte med følelsen av å vente på noe annet. Sammen med utsiktene til den lille, distinkte cappucino-rusen, hadde øynene i nakken, de som bare kan se bakover og gjerne med et kritisk blikk, kommet seg frem på forsiden igjen. Jeg kan både se langt fremover, mot Venezia, uten å irritere meg over at vi rekker den lunsjen jeg hadde forestilt meg, lent opp mot solveggen til en liten uterestaurant beliggende ved Canal Grande, der dens utløp møter det enorme Venezia-torvet. Og jeg har slått meg til ro med å se kort fremover, så vidt forbi nesetippen og ned i Den Bærbare - ikke skrivemaskin fra 1900-tallet, slik Hipsterne bruker når de sitter på kafé med sin latte (kaffe-) og later som de skriver på sin neste roman, eller en snerten tablet eller iPad, slike forretningsfolk foretrekker å lese børskursene fra, men en traust transportabel PC med forfatter-tastatur og lokk - eller jeg en gang i blant snur hodet mot endene som nyter livet i det som antakelig er reminisensen av en vollgrav. Opprinnelig et skille mellom oldtidsbyen Tarvisium og det øde, vasstrukne landskapet som med århundrene ble byen som este utover i det møysommelig drenerte slettelandet og etter Romerrikets oppløsning var blitt til den dengang så hypermoderne middelalderbyen Treviso.

At jeg virkelig ble snudd, delvis av noe så prosaisk som en kopp cappuccino, skyldes at det i lengre tid ikke har vært hverdagskost å kvikke meg opp på koffein. At det er blitt slik, er resultatet av mitt aller første forsøk på å mestre inntak av medisiner, den gang i en såpass jomfruelig fase av det å bli en medisinforbruker at jeg utsatte det – medisinforbruket - litt til ved å si nei takk til det jeg allerede den gang visste var et sterkt vanedannende legemiddel, for isteden først forsøke å slutte med en annen gift, en som det ante meg muligens var en del av årsaken til det helseproblemet jeg ble tilbudt en utelukkende symptomdempende medisin mot. Istedenfor ny avhengighet kvittet jeg meg med en annen avhengighet, til coffeinet, som jeg gjennom denne overraskende slitsomme avvenningsprosessen oppdaget har gjort hele vår vestlige kultur narkoman.
Det var det som skulle til. De reumatiske nervesmertene jeg den gang var plaget av ble til å leve med igjen.

Her aner vi at overskriftens "noe langt mer enn *bare et bagatellmessig nytelsesmiddel" ikke er bare bare. Før dette første coffeininntaket mitt på flere måneder ligger det flere års kvalitative undersøkelser på egen og et par frivellige venners kropper (som var villige til en som rettferdiggjør de siste setningenes antydningen om uanet bredde i coffeinets mulige anvendelse, og ikke minst høyde i sentralstimulans, som neste klipp fra manus vil sørge for ikke blir varig stående som antydninger.
Fortsettelsen vil også gjøre tittelen i Facebook-innlegget som har ledet noen av dere hit -

Men blogg er blogg, litterært sett "mursteinenes rake motsetning, så slik sett er jeg allerede på overtid og foretrekker å etterlaste et ørlite spenningsmoment fremfor å sprenge blogg-leseres tålmodighetsterskel ...