Er kreftens gåte løst ?

Boktittelen, «Har kreftens gåte en løsning», uten spørsmålstegn, er et såkalt retorisk spørsmål som antyder at gåten er løst.
Og kan i så fall en veterinær ha funnet løsningen?
... hvis det da er en gåte?

I kapitlet «Gåten og løsningen» i bind I formidles den a-ha opplevelsen som overbeviste forfatteren om at Are Thoresen hadde funnet det svaret alle har ventet på i minst tre generasjoner - på selve kreftens gåte.

Noen år senere, da et helhetsbilde hadde fått fastere konturer, snudde han problemstillingen trill rundt og så den slik en i eldre tider så løsningen på slike spørsmål i krystallkuler. Der så han de godt skjulte årsakene (for dem uten krystallkule) til at kreft gjennom de siste generasjonene har fremstått som mer gåtefull enn alle andre alvorlige sykdommer som hadde nådd stor utbredelse i verden.
Den første, enkle forklaringen på dannelsen av begrepet "kreftens gåte", er at alle de andre store helsetruslene vi har stått overfor var både vitenskapelig forklart og mer eller mindre bekjempet - i hvert fall i den rike delen av verden. Hvorfor det ikke var funnet noen helbredende behandling for kreft var heller ikke lenger en gåte for forfatteren.
Han oppsummerer:

"Problemstillingen "gåte eller ikke gåte" gikk i oppløsning da det kort før bokutgivelsen med den nåværende tittelen ble funnet en siste avgjørende bit i puslespillet:
Som med krystallkuler eller intuisjoner flest kan den vanskelig bevises, men jeg fikk en klar forståelse av at kreftssyndromet er bevisst underlagt en form for moderne mytologi hvor "gåte-perspektivet" er en overordnet fellesnevner for den sementering all mytologi ender opp i.
De som forvalter myten om den uløselige gåten har ingen interesse av å forandre status quo: Et enormt og bratt voksende marked for kjemisk medikamentering og høyteknologisk nukleær strålingsapparatur, begge deler paradoksalt nok i seg selv kreftfremkallende. De er kreftfremkallende i en grad som gjør at onkologer og stråle-leger gir pasientene doser tett opp til det nivået som er beregnet utfra gjennomsnittsmenneskets tålegrense - for ikke å få ny kreftsykdom på senere tidspunkt av selve strålebehandlingen.

Kilden til denne informasjonen er en nukleærmedisiner som tidligere har vært ansatt ved Radiumhospitalet. Som gjennomført i bøkene navngis ikke personer som enten kan få problemer for å ha "sladret" om det det ikke er meningen at befolkningen skal få vite noe om, eller de jeg omtaler entydig negativt og som ikke har fått anledning til å uttale seg i manus.
De forskerne som selv har stått frem i offentligheten og "talt Roma midt imot" er navngitt.

Enkelt forklart har mer enn hundre års forskning satt seg som mål å bekjempe kreftsykdommenes symptomer uten noe gjennombrudd. Denne retningen på forskningen har en forskergruppe fra Oxford nylig funnet årsaken til hvorfor ikke har lykkes - og hvorfor den sannsynligvis aldri kan gi oss løsning på noen eventuell kreftgåte. Dette handler om kreftcellenes genetiske endringer som forsvar i en aggressiv behandlingssituasjon. Angrep på symptomene fører bare til at de forandrer seg og blir enda farligere. Hvordan ble forklart på en internasjonal kreftkonferanse i Lørenskog, 2. april 2014:
Etter en høytidelig åpning av vår Helseminister, forklarte gruppens leder, Dr. Bass Hassan, så godt som hele "kreft-Norge" hvordan kreftcellenes natur alltid sikrer dem et hestehodes forsprang på angriperne: forskerne og onkologene. Etter angrep med cellegift fremviser kreftcelle-naturen en slags supervariant av det som skjer i mikrobenes genetikk, den vi fra før kjenner når den gjør bakterier og virus resistente mot antibiotika.
Hvorfor og hvordan mislykkes med symptombekjempelsen er altså heller ikke lenger noen gåte!

Da Are Thoresen på 80-tallet snudde seg og så motsatt vei av all kjent kreftforskning (vel og merke dengang), mot årsaken til at kreft oppstår, var det på bakgrunn av at hovedelementet i dette årsakskomplekset for lengst var klarlagt, men underlig nok ikke forfulgt av noen forskning av betydning. "Underlig nok" ble snart ikke så underlig lenger - etter å ha sett i krystallkulen en gang til. Der lå svaret på hvorfor det i industriens forskningsinstitusjoner (de som finansieres av medisinprodusentene) har vært viet tilnærmet liten eller ingen oppmerksomhet mot at de dødbringende symptomene oppstår som følge av at de som blir syke har et sterkt svekket forsvar mot de mutasjonene som utvikler seg videre til svulster og metastaser - hvis ikke de stoppes ved en styrkelse av det naturlige forsvaret.
Ingen gåte her heller.

At Thoresen satset på en strategi som kan restaurere vårt naturgitte forsvar ble en selvfølgelig fortsettelse. Og den ga da også umiddelbart resultater ved at første forsøk (!), på en hund med en stor utvendig svulst i hodet, fjernet svulsten i løpet av en måned.
Etter 30 års videre forskning i denne retningen har metoden blitt differensiert slik at tilsvarende resultater oppnås for de fleste kreftformene på dyr og mennesker. Hvis dette arbeidet intensiveres med bare en liten andel av de ressursene Norge har til rådighet, uavhengig av oppdrag for farmasøytisk industri, ser jeg for meg en kort vei frem mot at det bare er spesielt vanskelige enkelttilfeller som ikke kan helbredes på en naturlig og langt fra gåtefull måte.**
Det har heller aldri vært noen gåte eller mysterium at det er bedre å samarbeide med naturen enn å motarbeide den - at fredelig utvikling av organiske fellesskap er en bedre måte å møte utfordringer på enn krig.

Da jeg fortsatte å se i den krystallkulen som visualiserer intuisjon, ble det krystallklart at de samme som har sitt levebrød, og vel så det, ved enten å forske på eller selge produktene av forskningen, ikke ønsker å forske i den riktige retningen - den som nærmest over natten vil frata dem levebrødet."

Les mer om dette nedenfor, i andre artikler om kreft og omtaler av våre to første bokutgivelser. At det kjente fenomenet "bukken og havresekken" er viet stor oppmerksomhet fra vår side, skyldes at industriens interesser, som er diamentralt motsatte av vårt helsevesens og ikke minst - kreftpasientenes - interesser, har vært en pågående "varslet" katastrofe i mer enn en mannsalder.
"Varslet" i betydningen at det er ganske mange, med samme kunnskap som jeg har tilegnet meg over noen år, som visste, som vet ... ... Men om noen innenfor den autoriserte kreftomsorgen har forsøkt å fremstå som varslere så er det interne rutiner, utviklet gjennom generasjoner - beskrevet og dokumentert i bind II - som gjør det umulig for dem å komme noen vei med sitt budskap. TheMa Forlags forhåpning er at spredning av den kunnskap som er dokumentert i bøkene vil endre på dette, og at det snart blir flere enn de som har stukket hodet frem, for hugg, som kan stå frem uten frykt for nye hugg - beskyttet av våre øverste myndigheter.
Se Til lovgivere og helsemyndigheter

Det hører også med til helhetsbildet at uavhengige forsker-team - til forskjell fra oppdragsforskning betalt av industrien - i de siste årene har drevet omfattende forskning med det samme utgangspunktet som Thoresen - ved studium av denne delen av immunforsvaret og peptidenes rolle i det.
Når heller ikke dette har ført til noen enkel løsning, kan det muligens forklares med et annet feilspor: At denne forskningen prøver å konstruere seg frem til peptider som igangsetter immunforsvaret, noe som har vist seg som et sisyfos-arbeid. Flere forskere er av den oppfatning at selv små individuelle forskjeller på kreftcellenes genetikk fra person til person, kan tyde på at det må etableres tilsvarende forskjeller på medisinen for hvert syke individ. Dette vil i så fall øke utfordringen dramatisk, og Dr. Ben Hassan kunne også fortelle at ingen legemiddelprodusenter har villet støtte deres forskning. Om det skyldes de betydelige kostnadene eller at slik medisinen vil være helbredende og føre til en betydelig reduksjon i markedet er ikke nødvendig å spekulere over så lenge fortsatt utvikling av stadig flere livsforlengende medisiner er det som mest effektivt øker «kreftmarkedet» og styrker bunnlinjen i regnskapene deres.

Av annen forskning med tildels samme utgangspunkt som Are Thoresen er det norske selskapet Targovax verd å nevne. Se også artikkel i Teknisk Ukeblad 8 mars 2015:
http://www.tu.no/industri/2015/03/08/jakten-pa-kreftkuren-her-er-norske-forskere-helt-i-front.
Når heller ikke denne biokjemiske forskningen har ført til noen enkel løsning, kan det muligens forklares med et annet feilspor: Det er lett å tenke seg at feilsporet handler om at denne industrielle forskningen forsøker å konstruere seg frem til peptider som igangsetter immunforsvaret, noe som har vist seg som et sisyfos-arbeid. Flere forskere har de siste par tiår kommet frem til at selv små individuelle forskjeller på kreftcellenes genetikk fra person til person, kan tyde på at det må etableres tilsvarende forskjeller på medisinen for hvert eneste syke individ. Dette vil i så fall øke utfordringen dramatisk, og ovennevnte Dr. Ben Hassan kunne også fortelle at ingen legemiddelprodusenter har villet støtte deres forskning. Om det skyldes de astronomiske kostnadene en ser for seg ved en slik individuelt tilpasset medisin eller at slik medisinen vil være helbredende og føre til en betydelig reduksjon i markedet, er ikke nødvendig å spekulere over så lenge det er fortsatt utvikling av stadig flere livsforlengende medisiner som mest effektivt øker «kreftmarkedet» og styrker bunnlinjen i regnskapene deres.

Når Tergovax og flere av de forskerteam som forsker på immunterapi beskrives å være «helt i front" og med nye, revolusjonerende fremskritt, er dette altså 30 år etter at Are Thoresen valgte som utgangspunkt for sin forskningen å helbrede kreft etter mønster av slik vårt immunforsvar gjør det. Eller rettere: ikke ved å kopiere vårt naturgitte immunforsvar mot kreft, men restaurere og reetablere det. Istedenfor å konstruere peptider i tusentall for om mulig å finne den/de rette - selve nålen i høystakken - stimulerer akupunkturmetoden kroppen til å gjenoppta eller øke produksjonen av de peptidene som naturen selv har skapt gjennom evolusjonen, og som med naturens selvfølgelige presisjon tilpasser forsvaret etter den til enhver tid rådende kreftformenes genetikk.

Igjen er det den industrielle forskningens ståsted og retning som er problemet: Å stå "utenfor" og skulle prøve, feile og prøve igjen - for å finne akkurat riktige og virksomme peptider, er ulidelig tidkrevende sammenlignet med å stimulere den konstruktøren som befinner seg innenfor huden. Den som straks hun er "på bena" igjen gjenopptar dannelsen av de perfekte og individuelt tilpassede peptidene som er triggere (utløsere) av den helbredende prosessen. Den prosessen som Thoresen og Sergio Manzetti har utforsket og til slutt lyktes å finne virkningsmekanismene til.
Beskrevet i artikkelen Thoresen/Manzettis forskningsbro

Thoresens/Manzettis forskning befinner seg innenfor, selv om blodet tas ut for analyser. Dette er analyser som ikke har med helbredelsen å gjøre, men kun med dokumentasjon av hvordan metoden
virker slik at helsemyndighetene nå kan få (dette er en gave fra Thoresen/Manzetti til verdens kreftsyke - peptidene er utlagt på nettet) et vitenskapelig grunnlag for videre utprøving.
Skal det konkurreres om offentlige forskningsmidler fremover er argumentasjon vår og konklusjonen - basert på enkel logikk - at naturen er bedre på konstruksjon av de «riktige» peptidene til understøttelse av det enkelte menneskets immunforsvar enn noe menneskeskapt laboratorium.

Tilbake til
Kreft: Forebygging og behandling
Thoresen/Manzettis forskningsbro
Hjem
og frem til
Til lovgivere og helsemyndigheter