Til lovgivere og helsemyndigheter

Blant annet om selve behandlingen

Artikkel av Finn Thoresen

Som ansvarlig redaktør for denne web-siden og utgivelsen av TheMa Forlags første to bøker om norsk, effektiv kreftbehandling, krever begrepet kreftbehandling i denne sammenheng en presisering: Omtalte behandling styrker eller gjenoppretter kreftpasienters medfødte forsvar mot kreftsykdom. Den er ikke rettet mot sykdommens symptomer og krever derfor ingen autorisasjon i Norge og en lang rekke andre land.
Behandlingen kan kombineres med tradisjonell sykehusbehandling etter gitte forutsetninger: spesielt at behandling enten bør skje før cellegiftbehandling, eller etter, da slik behandling virker motsatt ved å svekke immunforsvaret.
Alternativt kan det gis akupunkturbehandling som demper bivirkningene av cellegiftbehandlingen – slik det eksempelvis er praktisert på Sykehuset i Vestfold fra 2010.

Hvis behandlingen tas umiddelbart etter at sykehus har gitt en entydig diagnose - som er nødvendig av hensyn til hvilken del av vårt immunforsvar som behandlingen skal styrke - er det gode muligheter for at sykdommen viser tilbakegang allerede ved første biopsi. Det gjorde den i mitt tilfelle og medførte at jeg satt helsenedbrytende cellegift og en risikofylt operasjon på vent.
At vi har et differensiert immunforsvar knyttet til hvor i kroppen og hvilke organer som skal beskyttes, oppdaget Are Thoresen for mer enn 30 år siden og er en avgjørende faktor for at hans forsøk med behandling av hunder og hester umiddelbart ga revolusjonerende resultater.
Vårt differensierte immunforsvar er nylig oppdaget også innenfor autorisert medisin og er dokumentert ved publiserte studier.

Sykehusbehandling ble aldri nødvendig på grunn av tilbakefall, men to år etter diagnosen ønsket jeg å fjerne restene av svulsten fordi den forstyrret blodforsyningen og ga meg invalidiserende hemorroider. At mitt ønske ble avvist og hva det forårsaket er et kapittel for seg (i bok to). Det er i strid med lovgivernes intensjoner, og som det derfor er ønskelig fra min side at myndighetene ser nærmere på.
Å rette klager til Helseklagenemda viser i praksis at når helsevesenet skal granske seg selv er det ikke tilfredsstillende i forhold til den allmene rettsoppfatning og befolkningens rettssikkerhet. Dette er også rådet fra en rådgiver i den norske Pasientforeningen, som mente at min sak isteden burde etterforsket av en nøytral instans. Mitt forslag er ikke politiet, men Riksrevisjonen, da mitt tilfelle ikke er unntaket, men er en bekreftelse på regelen: at det som for meg endte som ren mishandling og varig invalidisering skyldes en generell instruks. Dette ble bekreftet i november 2009 av en overlege på Radiumhospitalets gastrokirurgiske avdeling. Han ble innkalt til et møte om saken av daværende leder for Sosialmedisinske avdeling på Radiumhospitalet, Øyvind Kavlie.
Overlegen var på dette romslige kontoret og med Kavlies referat av hva som hadde skjedd ikke så overlegen lenger. Han beklaget å ha gitt meg medisinfaglig helt gale opplysninger - gitt i den hensikt å skremme meg til å la meg behandle. Han beskyttet seg ved å vise til at han "jo bare hadde gjort det han og kollegaene hadde fått instruks om". Slike unnskyldninger gjelder ikke etter at Nürnberg-prosessene etter siste verdenskrig fastslo prinsippet om selvstendig skyld og ansvar på alle stadier av beslutningspyramiden dersom det handler om å forbryte seg mot andre mennesker.
Detaljer om hva dette handler om fører for langt å referere her, men er viet mange sider i begge bøkene.

Selv hadde jeg aldri tatt noen sykehusbehandling hvis ikke jeg hadde blitt tvunget til det. Ikke av ovennevnte gastrokirurg, som ikke oppnådde å skremme meg til operasjonsbordet. Det måtte benyttes en annen og mye kraftigere metode til - en kombinasjon av trussel og ultimatum. Det skjedde kort tid etter at en PET CT definitivt friskmeldte meg, nesten et år etter diagnosen og diverse andre friskmeldinger ved biopsier, MR- og CT-bilder og min egen opplevelse av å ha fått tilbake normal fordøyelse, livsmot og stort overskudd. Det skjedde samme dag som jeg fikk beskjed om den utrolig "rene" PET-CT-en ved at "noen" på Radiumhospitalet (som alltid har overoppsyn med den behandling som gis av kreftavdelinger på andre sykehus) instruerte min onkolog, Wenche Gustafson i å fremlegge følgende ultimatum for meg: Enten måtte jeg gå med på en type behandling som ble foreslått, eller miste muligheten til å følge med på svulsten via sykehusenes normalt jevnlige kontroller.
Altså: Fordi jeg var blitt frisk av en behandling utenfor sykehus, ble jeg nå i realiteten tvunget til å bli behandlet - "tvunget" fordi det ville vært umulig å komme hjem til min fremdeles akupunkturskeptiske kone, som selv har tretti års fartstid innenfor en ensidig naturvitenskapelig forståelseshorisont, å fortelle at jeg hadde valgt bort kontroll med utviklingen.
Å gi meg kreftbehandling var dessuten stikk i strid med de vedtatte forutsetningene for å kunne gi kreftbehandling, som krever at det foreligger aktiv diagnostisert kreftsykdom, som hovedregel via biopsier. Noe jeg dessverre ikke var klar over dengang.

Dette var starten på et drama som jeg har valgt å offentliggjøre i bind II, og hvor representanter for lovgivere og helsemyndigheter raskt vil kunne få den nødvendige dokumentasjon fra pasientjournalen ved å kontakte meg på finn@themaforlag.no og be om leveringsbekreftelse. Dette fordi kommunikasjon ved våre epostadresser, tilhørende oss som har noen vesentlig rolle i dette prosjektet - enten ved forskning, forlag, bøker og politisk aktivitet - er overvåket og noen ganger også manipulert, tydeligvis i den hensikt å skape negativ kommunikasjon. Denne nye formen for splitt og hersk-metoden viste seg tidligere svært effektiv - frem til jeg oppdaget hva som foregikk, og som jeg hermed ber om offentlig hjelp til å få slutt på.

Snowden-saken er i media, så vidt jeg kan se, utelukkende fokusert på politikk, statshemmeligheter osv., mens industrispionase gjennom google-søk metoder, kan gi effektiv overvåkning for eksempelvis å hindre at effektiv kreftbehandling sprer seg til sykehus og reduserer eller fjerner det enorme "markedet" som snart halvparten av verdens kreftsyke representerer. Det har også vært tilfeller av at eposter er sendt av andre enn meg fra min epostadresse til kjente kreftforskere bl.a. Johan Moan og Jan Mæhlen.
Både fordi ikke alle spor har blitt fjernet raskt nok, og jeg to ganger har sittet og sett at en hacker har klippet og limt i min epost - som straks ble fjernet da jeg selv ble aktiv på Outlook.

De som har lest seg gjennom nettstedet vil spesielt i denne artikkelen finne noen gjentakelser og overlapping av tidligere beskrivelser. Det skyldes at denne artikkelen er tenkt som en helhetlig beskrivelse da de den er stilet til muligens vil gå direkte til denne fra menyen og her vil finne en gjennomgang av noen av de viktistes sakene som spesielt angår dem selv - hvis de da har tillit til vårt motiv og ambisjoner: både å vise et behov for endring av kreftomsorgen og hvor enkelt og besparende - i penger og menneskeliv - det kan være.

Som beskrevet i Mer om bokutgivelsene har vi: forlaget og tre politikere, to på Stortinget og en regionalt plassert - f.o.m. august 2013 suksessivt orientert våre øverste helsemyndigheter: Stortinget v/Helse- og Omsorgskomiteen og Helsedepartementet v/Helseminister Bent Høye, om både svakheter ved dagens kreftomsorg og om det forbedringspotensialet som er kartlagt gjennom 8 års helhetsstudium av det store og kompliserte fagfeltet som kreftsykdommene representerer. "Helhetsstudium" i betydningen forsøk på å etablere et så fullstendig oversiktsbilde som mulig, og hvor bare utvalgte emner er undersøkt på et detaljert og medisinfaglig kompetent nivå. I og med manglende grunnleggende medisinsk skolering har oversiktsbildet dannet seg ved utstrakt fagkyndig hjelp og av en rekke høyt kvalifiserte forskeres publikasjoner. Kanskje aller viktigst var det at min egen sykdom ga mulighet for en tilnærmet fullstendig erfaring med hvordan vår kreftomsorg er organisert og fungerer på tilnærmet alle nivåer.

Her siteres fra Enda mer om bokutgivelsene angående at beslutningsudyktighet på høyt nivå i forvaltningen kan være årsak til at "varsleren", den ikke-kommersielle 1. utgaven av *Har kreftens gåte en løsning" bøkene ikke har ført til noen beslutning utover at det skrives et brev fra et litt lavere nivå. Saken det varsles om er den siste av de fire gangene Are Thoresens forskning saboteres som er dokumentert "fra dag til dag" i bind II av den kommersielle utgaven av boken - som altså ble to bøker.

"Det må tilføyes at Høgskolen i Telemark ikke hadde noen rolle i obstruksjonen av hundeforsøket og mastergradsstudiet til Margit Buen. Imidlertid er Helsedepartementet ved Helseminister Bent Høye og medlemmene i Stortingets Helse- og Omsorgskomite gjort kjent med bl.a. dette forholdet. Blant flere erfarne politikere har Høyes partifelle, Svein Flåtten, overlevert dem en ikke-kommersiell 1. utgave av "Har kreftens gåte en løsning".
Et svarbrev fra Helsedepartementet røper så langt ingen vilje til å undersøke denne og flere dokumenterte "uregelmessigheter" fra høyt nivå i forvaltningen av vår kreftomsorg.

"Et mulig svar på det naturlige spørsmålet "Men hvorfor det, da?" på at Helseministeren m.fl. velger å se en annen vei, kan være at den hjelpesløsheten leder for Spesialisthelsetjenesten, Cathrine Dammen, i departementet uttrykker i svarbrevet - se Svar til Bent Høye v/Helsedepartementet v/Cathrine Dammen - er indikasjon på en enda sterkere hemming av beslutningsdyktigheten på høyeste nivå, hos ministeren selv. Dette skyldes en uklar mixtur av tradisjon/uskrevne lover og skrevne regler, og det er først når media utfordrer toppnivået i departement og regjering at unntaket fra nevnte regler oppstår - i de fleste tilfeller ved at politikere og byråkrater sammen må "ned på Jorda" der hvor de befinner seg som utfører det som "noen" har bestemt. "Noen" er sjelden Storting og Regjering og i dette tilfellet noe som må klarlegges for at handling, forandring/forvandling av vår kreftomsorg skal kunne skje."

Den øredøvende taushet som Are Thoresen har erfart gjennom tretti års forsøk på å formidle sin oppdagelse og kliniske resultater til de relevante faginstansene i Norge, har nå erfarne politikere også fått erfare. Den samme "festningsmur" av - i hvert fall tilsynelatende - interesseløs null-respons fra kollegaer både fra samme parti og fra gode kollegaer gjennom et langt politikerliv har konkret stengt fylkespolitiker Ivar Ramberg ute fra dialog om kreftproblemet med hans egne partifeller på Stortinget og i Helse- og Omsorgskomiteen.
Fra Ivars og vår side er politisk nivå og farge uten interesse. Det eneste som betyr noe er at dette informasjonsarbeidet likevel på sikt kan føre frem til at det etableres en åpenhet om denne problematikken:
Massedøden og sivilisasjonstrussel nr. 1 etter over femti års kontinuerlig vekst, og med kvalifisert prognose fra Kreftregisterets ledende statistiker, Bjørn Møller, som i sin doktoravhandling peker nådeløst på en bratt og stigende kurve mot langsom, lidelsesfull utslettelse av befolkningen.
Lik det eller ikke, men dette er et statistisk faktum - hvis ingen tar på alvor de muligheter for kursendring som er gitt ved fremforsket kunnskap om hvordan denne utviklingen kan radikalt forbedres.
At vi går mot utslettelse virker antakelig urealistisk dramatisk for mange lesere, men det kan skyldes at denne velkjente prognosen for fagmiljøet er underkommunisert både til politikerne og befolkningen for øvrig. Selv vet jeg hvilket puslespill som måtte legges, og hvilken indre omkoding som måtte til for å erkjenne at vi blir grunnleggende desinformert om noe av det mest livsviktig for mennesker i en kreftrammet sivilisasjon å vite sannheten om - mye mer livsviktig informasjon enn det er plass for på et nettsted.
Derfor bøkene, og derfor ble kunnskapen først formidlet - ved varsleren, bøkene - til den delen av våre beslutningstakere som pr. i dag finansierer fortjenesten til de store medisingigantene og deres eiere.

De dystre fremtidsutsiktene hadde jeg ikke brydd meg med å referere, hvis ikke det var for den langsomme, ja, mangeårige vantro oppvåkningen min til å måtte innse at hundrevis av millioner mennesker på kloden vår har vært ofre for de "kreftene": Institusjonene, organisasjonene, industriene og personene med både vilje og makt til å la status quo, den jevnt stigende kreftpandemien, få utvikle seg i fred for den veldokumenterte kunnskapen om hva som raskt og effektivt kan stanse dette marerittet for så mange.

Det er to forhold som har medført en kollektiv tro på at kreftindustriens forskning virkelig har lykkes med å bremse dødeligheten. Det ene er Kreftregisterets årvisse statistikker - hvor statistikkene merket "Dødelighet", de som tilsynelatende beskriver en betydelig forbedring av dødeligheten gjennom de siste 50 år - er grovt misvisende (mer om dette nedenfor).
Det andre er at det er utviklet helbredende medisiner for flere av de minst utbredte kreftformene. Et lite påaktet faktum er at denne tilsynelatende betydelige fremgangen, bare er «tilsynelatende» - hvis en ser på tallene for samtlige kreftformer under ett. Denne oppdagelsen ga meg en intuisjon om å forlate det medisinske perspektivet på kreftsyndromet og for et øyeblikk betrakte det fra en kjølig, økonomisk synsvinkel. Det som da viste seg er at fremgangen i helbredelsen av de lite utbredte kreftformen bare i ubetydelig grad har bremset en enorm utvidelse de siste femti år i det som jeg i dette økonomiske perspektivet ga betegnelsen "kreftmarkedet».

Den kolossale veksten som kreftindustrien har hatt på disse årene skyldes kombinasjonen av at stadig flere får en kreftdiagnose og at omsetningen av stadig mer avanserte og kostbare livsforlengende medisiner naturlig nok har økt i takt med økningen i levetid – før pasientene dør, i tilnærmet samme grad som før alle disse medisinene kom på markedet.
Medisinsk betraktet gir dette misforholdet - at kreftindustrien bare har utviklet signifikant helbredende medisin for de mest kompliserte og minst forekommende kreftformene – ingen mening. Økonomisk betraktet gir det ikke bare mening, men fremstår som en nærmest genial plan - konstruert av/for de få menneskene som styrer sine imperier etter helt andre målsettingene enn vårt nasjonale helsevesen. Ved å beholde den økonomiske synsvinkelen fremsto den tilsynelatende ulogiske suksessen med kun marginale kreftformer nå som en logisk og særdeles vellykket overordnet del av markedsføring av all kreftmedisin.

Det skjedde også noe omtrent samtidig som fremskyndet den urovekkende innsikten: Både min oppdagelse av 50 års fusk med kreftstatistikkene, og det at jeg samtidig, fra omkring 2009, fra sidelinjen kunne observere hva som skjedde med den nye kunnskapen om D-vitaminets forebyggende og helbredende effekt på kreft - det sementerte for godt mine nye innsikter.
Etter at jeg selv hadde måttet lage de korrekte statistikkene for dødeligheten av kreft - det ligger nemlig kun villedende tall under overskriften "Dødelighet" på Kreftregisterets nettsider - kunne jeg konstatere at den eneste reelle fremgangen i de store kreftsykdommenes dødelighet, har kommet i tiden etter masseutvandringen mot store doser D-vitamin - les: eksplosjonen etter tusenårsskiftet i syden reisene om vinteren. Denne første og eneste signifikante bedringen har slått til slik all uavhengig forskning på D-vitamin har forutsatt - f.o.m. den omfattende studien på sammenhengen mellom brystkreft og D-vitaminmangel (jf. skjørbuk og C-vitamin) i USA (Nebraska) og Canada v/Creighton Univerity ble offentliggjort i 2007.
For ordens skyld: Enhver som betviler beskrivelsen min angående "korrekte og misvisende statistikker", kan studere tallene og metoden jeg har brukt i «Har kreftens gåte en løsning» bind II. Metoden er i korthet å sammenholde data for antall kreftdiagnoser med data over dødsfall med kreft som oppgitt dødsårsak på dødsattesten. Dette må til slutt korrigeres for økning i befolkningen i den aktuelle tidsperioden.

Allerede samme år som den revolusjonerende Nebraska-studien ble offentliggjort, forutsatte kyndige journalister m.fl. i USA hvordan amerikansk medisinindustri ville dysse ned slik kreftmarkedskrympende kunnskap. Det ble også hevdet at
• patentsøknad(er) på ny kreftmedisin inneholdende bl.a. D-vitamin i de riktige, store dosene var underveis, at
• det ville bli generelt advart mot slike store doser og
• innført reduksjoner i D-vitamintilskudd i sentrale matvarer, slik at de
• helsefremmende doseringene ville bli monopolisert og priset som annen patentert kreftmedisin. I dag er vi halvveis i denne dystre forutsigelsen - som vi får håpe viser seg å ha vært en prognose som ikke har latt seg gjennomføre og at Norge kan være det første landet som følger den uavhengige forskningen og endelig snur utviklingen i kreftomsorgen entydig mot pasientenes velferd og overlevelse.

Den gang, i 2007, leste jeg dette som mindre interessante konspirasjonsprognoser, men et par år senere måtte jeg langsomt innse realiteten i disse prognosene, da jeg ved selvsyn konstaterte at sann informasjon om D-vitamin ble fjernet fra Kreftforeningens, Rikshospitalets og andre relevante institusjoners nettsider og publikasjoner, for deretter å bli erstattet med ubetydelige og tendensiøse studier som sådde usikkerhet om de første revolusjonerende studiene.
I følge vår mann i dette forskningsfellesskapet, Radiumhospitalets Johan Moan, finnes det ingen vitenskapelig gyldige argumenter for å betvile at de store studiene er gjennomført etter høyeste vitenskapelige standard - spesielt fordi disse er gjennomført av uavhengige forskningsinstanser uten finansiering fra industrien.
"Tokakksforskningssyndromet" om igjen, tenker jeg i dag, bare med litt andre fortegn. Mens tobakksindustriens forskning i stor stil "motbeviste" den uavhengige forskningens konklusjoner om sammenhengenen mellom røyking og lungekreft, har kjemisk industris "liksom-forskning" de siste årene funnet ut at den doseringen som må til for å forebygge og helbrede kreft er helsefarlig (?!). Alle som kjenner til eksempelvis at de store dosene D-vitamin som utearbeidende utsettes for (fiskere, bønder m.fl.) overhodet ikke gir dem noen skader, selv om de får så mye som 50 ganger nåværende anbefalt dose gjennom soleksponering. Tvert imot er de statistisk sett sunnere og langt mindre rammet av kreft - inklusive hudkreft (!) - enn den innearbeidende befolkningen. Rikshospitalet har også, i tiden før D-vitamin brått ble farlig, publisert et stort forskningsmateriale som viser mindre forekomst i befolkninger jo nærmere de lever ekvator - altså jo større doser D-vitamin de utsettes for.
Aner vi omrisset av en forbrytelse her, av en helt annen dimensjon enn helsearbeidere som tilbyr kreftsyke ikke-autorisert kreftmedisin?

Min kilde til kvaliteten på studiene av D-vitamin vs kreft er Norges fremste kreftforsker gjennom en mannsalder, Johan Moan - professor i fysikk på Universitetet i Oslo og leder for avdelingen for strålingsbiologi ved Radiumhospitalet. Med sin gruppe av forskere er han en sentral deltaker i et av de største internasjonale nettverkene innenfor uavhengig kreftforskning.
Også Johan Moans stemme i offentligheten har stilnet. Etter den omtalte studien i 2007 var han ofte å høre på P2's "Sånn er livet" - nå "Ekko" - og holdt oss P2 lyttere oppdatert på hva det internasjonale forskernettverket hadde av konklusjoner og som ble offentliggjort i en rekke fagartikler.
Da Moan skrev et resyme av disse artiklene til *Tidsskrift for Den Norske Legeforening, i den hensikt å gi norske leger informasjon de kunne formidle til sine pasienter - ble han refusert.
Jeg snakket med Moan like etter at dette var skjedd og han var hørbart sint og frustrert og "forsto ingenting". Da jeg svarte at jeg trodde jeg forsto og forklarte ham den sannsynlige årsaken, var det tydelig at slike tanker var nye for ham.
Vi ble enige om å fortsette dialogen på mail, men jeg fikk aldri svar etter å ha sendt ham noe av mitt halvferdige materiale, bl.a. om ham selv. Etter samtalen med Moan i 2011 fikk jeg heller ikke svar fra andre forskere jeg hadde innledet dialog med, ikke engang fra min onkolog, som jeg i bøkene beskriver som en av årsakene til at jeg kom gjennom forsøk på å målbinde meg også. Heldigvis hadde Wenche Gustafson rukket å godkjenne alt i mitt manus som vedrørte sykdomsforløpet, pasientjournalene mine og sykehusene - før hun uten varsel flyttet fra SIV (Sykehuset i Vestfold) til Drammen og ikke lenger besvarte mine henvendelser på e-post eller telefon?

Hvis dette hadde vært et enkelt tilfelle, hadde det ikke vært noe å skrive om. Men heller ingen andre av kreftforskerne jeg skriver om, og som jeg har mye forskningsinformasjon fra, har etter samtalen med Moan besvart mine henvendelser eller kommentert manus jeg har sendt dem.
Er de redde? har jeg spurt meg selv noen ganger, inntil jeg tilfeldigvis i vår besluttet å gjennomgå alt jeg har sendt dem, og jeg ville skrive ut mailene slik at jeg ikke kunne bebreides for å referere til dels sterke utsagn i bøkene uten å få det godkjent av dem som ble referert. Det viste seg da at det ikke lenger finnes en eneste mail til Gustafson, Moan, Jan Mæhlen og forskerkollegaer i sendt boksen min.
Kan forklaringen være at disse e-postene er konfiskert av noen som setter seg over dere Lovgivere og Helsemyndigheter?

Så mye om dette, da jeg ser at all den negative oppmerksomheten viet Are Thoresen, meg selv og de jeg kommuniserer med på e-post og telefon, er et sikkert tegn på at vi fra medisinindustriens side er ansett som kompetente i forhold til å initiere en betydelig krymping av kreftmarkedet.
Hvordan klarer de å få norske kreftforskere og helsebyråkrater til å tro det motsatte? Og til å hjelpe seg med å motarbeide andre forskere som kunne revolusjonert norsk kreftomsorg - og gjort den tilnærmet gratis sammenlignet med i dag?

Resten av artikkelen er viet min kommunikasjon med Radiumhospitalet angående videreutvikling/utprøving av Are Thoresens behandlingsmetode.

I 2007 skrev jeg et langt brev om den helbredende behandlingen som hadde fjernet eller uskadeliggjort alle farlige kreftceller i den mandarinstore svulsten min. Det ble gjort allerede før jeg hadde fått time på Radiumhospitalet for å fjerne den. Brevet ble lest av leder for avd. for internundervisningen, Moya Berli - en av, om ikke den av norske krefteksperter som har et mest fullstendig bilde av verdens autoriserte kreftforskning.
Etter å ha vurdert min beskrivelse, ba Moya Berli om et møte for å ta opp hvordan informasjonen best kunne ivaretas og eventuelt bli gransket av Radiumhospitalets forskere. Konklusjonen ble at Berli refererte brevet for avtroppende direktør, Jan Vincent Johannessen, som i sin tur instruerte forskningsleder Steinar Aamdal å foreta en kvalifisert undersøkelse av de forskningsresultatene som ble fremlagt av molekylærbiolog, Sergio Manzetti. Se artiklene Thoresen/Manzettis forskningsbro og Er kreftens gåte løst?.
Jan Vincent Johannessen sto bokstavelig talt på farten til USA for et sabbatsår før nye arbeidsoppgaver, da han ga sin muligens siste instruks som sykehusets øverste leder.
Deretter skjedde det ingenting, og da Aamdal ikke besvarte mine henvendelser på e-post og via telefonbeskjeder, tok jeg igjen kontakt med Moya Berli. Hun fortalte da at hun hadde fått beskjed om å avbryte all kontakt med meg. Hun sa hun ikke kunne si noe mer om dette, men hun lovte å følge opp Jan Vincent Johannessens instruks til Steinar Aamdal.
På tross av at Berli lyktes med å besørge at forskningsavdelingens to best kvalifiserte molekylærbiologer tilslutt fikk oppdraget å granske forskningsresultatene - og de konkluderte med at de nyoppdagede peptidene hadde den oppgitte effekten på kreftceller - den eneste formuleringen jeg lyktes å få skriftlig bekreftet, to år etter mitt brev - så avviste Aamdal enhver kontakt med meg. Det vil si: med unntak av et møte han ikke kunne avlyse fordi han ikke var klar over at det ville finne sted før jeg sto i døren. Det var nemlig blitt avtalt og loggført av hans imøtekommende sekretær. Da hun forsto mitt problem med manglende kontakt, førte hun meg inn blant Aamdals pasienter neste gang han i egenskap av lege (i tillegg til forskningsleder) hadde vakt på poliklinikken.
Detaljer om møtet og Aamdals avvisning av videre kontakt - på tross av forskernes konklusjon - er også referert i boken.

Åpent brev til Helseminister Bent Høye
og
Hva er forbrytelsene og hvem er lovbryterne?
og
Hjem